SPRIKENDE SPISSKOMPETASE TIL GLEDE OG BESVÆR.

 

 

 

SPRIKENDE SPISSKOMPETANSE.

 

 

En henfaren venn av meg sa om seg selv at han kunne ingen ting, men gjorde alt.  Jeg er nok litt der.  Livet mitt har bestått av jobbing i de merkeligste yrker og interesser så sprikende som de berømte staurene til Borten.  Det har gjort at jeg sitter inne med mildt sakt pussig og til sammen totalt ubrukelig spisskompetanse.  Når man legger til at jeg aldri tok meg tid til å gå på skole så noe som helst av denne kompetansen kan dokumenteres er det bare å innse at min kunnskap er for spesielt interesserte.

 

Jeg kan kaste et blikk på et bord eller en planke og vite hvor mange millimeter den er hver vei, og jeg kan beregne dimensjonering på et bjelkelag ut i fra tegninger.  Jeg kan sette opp et hus, og jeg kan fikse en pottebrenner som ikke brenner reint.  Ser jeg en fisk på land kan jeg fortelle deg om den er tatt på garn eller juksa, hvor fort den er bløgga og sløyd og om den er kjørla ned raskt nok.  Jeg er god til å hjelpe sauer som plundrer med lamming.  Kan gå inn med handa og snu til et lam som ligger feilplassert.  Jeg melker for hånd, separerer og kinner, feller et tre med svans, barker det og kjører det til gards med hest.  Alt dette kunne jeg lenge før Farmen, helt fra barndommen i Lier. 

 

Jeg ser forskjell på en toppskarv og en storskarv på 200 meters hold, kjenner deres totalt forskjellige hekkestrategier og veit at den ene er trekkfugl og den andre ikke.  Jeg veit hvorfor steinkobbe og havert har helt forskjellig strategi for forplanting og sosial adferd.  At haverten har forsinka implantasjon på grunn av sitt omflakkende liv.  Jeg veit at Trøndelagskysten har verdens tetteste bestand av kamskjell, og hvorfor.  Jeg kan se på en havørnunge hvor lenge det er siden den ble klekket, og en havertunge å vite hvor lenge det er siden den ble født.  Jeg går av en eller annen grunn rundt og veit hvilken art som holder på å legge egg når jeg hører gjøken på Frøya.  I tillegg til gjøken selvfølgelig.  Det er det jo kjekt å vite.  Like kjekt som å vite trekkruta til de fleste sjøfuglene.

 

Jeg kan fikse det meste, så lenge det ikke har med elektronikk og kretskort å gjøre.  Skru saker fra hverandre, finne feil, fikse det, skru det sammen å se det virke igjen.  Også er jeg selvfølgelig en habil kirketjener med kurs i bruk av kirkeklokker på kysten.  Jeg kan sette opp et tolvmeters stillas og være med å bygge digre høydebasseng for drikkevann.  I glassfiber, tre og betong.

 

Jeg kan en hel masse om lokalhistorie og mytologi på en plass som ikke interesserer stort flere enn meg.  Jeg kan fortelle deg hvilken dag Karl den store ble krona og når slaget ved Waterloo sto.  Sånn ca klokkeslett også, hvis du mot formodning skulle lure på det.

 

Og dette er selvfølgelig bare noen av tinga jeg kommer på i farta.  Alle som har levd så lenge som meg har lassevis med livserfaring som ballast.  Men min spriker så gærlig at den til sammen ikke er brukanes til noe som helst i dagens spesialiserte samfunn.  Kanskje særlig siden jeg ikke bare har prioritert bort utdanning, men også har sovet i timen om moderne teknologi.  Det ligger liksom ikke for meg.

 

Så er spørsmålet om jeg, hvis jeg kunne spole tilbake, ville valgt annerledes.  Om jeg hadde holdt meg på skolebenken noen år og blitt til noe.  Svaret er ganske enkelt nei.  Hadde jeg fått meg et fagbrev eller et hovedfag som det het, i ung alder, hadde jeg gått her enda og spikra sponplater eller gjenga rør dag ut og år inn.  Jeg hadde sittet på et kontor og kalkulert eller på et universitet og grubla over historiens gang mens støvet hadde lagt seg i tykkere og tykkere lag på meg og papirene mine.  Jeg har aldri hatt ro på meg til å samle støv.  Jeg har vært i bevegelse, har opplevd, har lært, har tilegna meg hauger med tilsynelatende irrelevant kompetanse.  Salige kong Olav sa en gang at han var det motsatte av en professor.  For en professor var en som viste mer og mer om mindre og mindre, for til slutt å vite alt om ingen ting.  Han viste mindre og mindre om mer og mer, for til slutt å vite ingen ting om alt.  Det der kjenner jeg meg igjen i.  En eller annen sa en gang at det gror ikke rundt stein som ruller.  Er nok riktig det, men så kommer de ikke noe sted heller.

 

Så nå sitter jeg her og skriver ord som jeg ikke veit om noen kommer til å lese, om det i det hele tatt betyr noe for noen.  For til sjuende og sist sitter jeg igjen med to viktige ting ved siden av en stabel med sprikende staur.  Det er tanken og ordet.  Det er mye terapi i det ? mens jeg lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Nå sytkjærringer, håer jeg dere blir forbanna. Har bodd så mange år med samme dame, så jeg må finne noen ander å terge på meg!

Nå må det bare ut!

 

Jeg prøver å overse ting på FB som irriterer meg.  Et det for grovt, som åpenbare personangrep eller rasisme, blokkerer jeg for flere innlegg fra vedkommende.  Men noe går igjen og går igjen, er langt fra så grovt at det behøves noe blokkering, men er latterlig irriterende:  Disse kjedegreiene hvor sytkjærringer klager over hvor helsikes hardt og tøft de har det.  Enten har mor forlatt huset og far, som ellers klarer ti timer i døgnet på jobb, kollapser etter to dager og innser hvilken ufattelig belastning det er å jobbe i huset, eller så har selveste Vår Herre grepen inn og latt dem byte plass.  Og da er hen knekt etter en dag.

 

Og det er klart det er hardt.  Når gulvet skal vaskes må du ut å hente sand før du tilbringer timer på kne med skrubbing før sanda møysommelig må feies ut og gulvet bestrøs med einer du har hakka etter timelang sanking i naturen.  Klesvask må du bare ikke nevne!  Bære ved og vann inn i bryggerhuset og fyre i timevis før sengetøyet blir kokt og skura og skura med såpa du kokte på lut og talg du fjerna fra tarmene under slaktinga i høst.  Så ut i bekken å bryte isen så tøyet kan skylles ? i 45 minusgrader.  Det eneste som gjenstår av den prosessen da, etter tørk, er å få lagt lakenene ut på skaren til bleking, så rulling, stryking og bretting før det legges i lintøyskapet med møllkulene.  Og handling!  Først i LANG kø for å få rasjoneringsmerker, så i enda en kø for å se om de kanskje har litt hvetemel i dag, eller i det minste et mark margarin.  Selvsatte, luka, hyppa og plukka poteter har du heldigvis i jordkjelleren.  Så er selvfølgelig klærne til alle 12 unga et mareritt.  Lapping og flikking.  Hele natta med karding, spinning og veving før du kan sy ny bukse eller kjole til årets konfirmant.  Er du heldig kan du unne deg to timer søvn før du må opp å sette nok en brøddeig så det blir niste på unga og funksjonærmannen din i dag også.  Han som forlangte pliktsex oppe i alt dette i går også.

 

Hvem er det dere trur dere lurer?  Jeg har jobba i over tretti år.  Jeg har vært hjemmeværende, uteværende og til tider borteværende.  Jeg har lempa og bært, klartra, krypi og stabla.  Kipt og slakta sau, melka kyr, hesja og kjørt båt i nærmest all slags vær.  Og stelt hjemme.  Og jeg skal fortelle deg, sytkjærring, at det er ikke oppvaska som har slitt ut knea mine.  Det er ikke gulv og klesvask som har knekt ryggen min, og det er ikke et stygt fall under nistesmøring som tilsynelatende har skada skuldra mi for livet.  Det er heller ikke støvtørking som har ødelagt skuldrene til kona mi, eller gitt henne lateksallergi på henna.  Det er lemping av fiskekasser, gårdsarbeid og tunge tak i helsevesenet.  Begynn å regne på hvor lang tid det i praksis tar å stelle et moderne hus og hjem i dag.  Titt over hva du bruker en kanallharde hverdag på, hvor mange skikkelig tunge tak du har i løpet av en måned.  Er du ærlig med det regnskapet der, trur jeg du drøyer litt med å kopiere sånt ræl igjen.  For du lurer ingen.  Muligens deg selv og noen andre i kategorien ?nå har jeg skrevet BÆR på veggen min, så nå har jeg vært snill mot kreften!?.  Ingen andre!  Og har du stelt deg så himmelstormende dumt at du holder deg med en mann som forlanger at du skurer huset, steller fjøset, syr klær og skræver hver kveld år etter år uten å bryte ut, så lykke på reisa.  SYTKJÆRRING.          

Om livet, døden og sånn.

 

 

Om livet, døden og sånn.

 

Hei du.  Lenge siden sist jeg var her og blogget.  Jeg hører ikke til dem som har så mye på hjertet til enhver tid.  I hvert fall ikke tanker og ting jeg føler bør bringes til torgs.  Men nå om dagen har et par TV-serier fått meg til å tenke.  Begge handler om å forsinke eller aller helst stoppe aldringen hos oss mennesker.  Hva i all verden er det vi tenker på?

Det bør kanskje ikke forbause meg, men jeg klarer ikke helt å ta denne tankerekka helt inn.  Ser ikke noe fornuft i dette overhodet.  I dag lever vi i den vestlige verden over dobbelt så lenge som vi er designet for.  Kroppene våre er konstruert for å tåle sånn ca 35-40 år med kamp for tilværelsen og hardt arbeid før den er utslitt.  Det er ikke tilfeldig at tenner, ledd og organer svekkes og etter hvert takker for seg når vi kommer i reservedelsalderen.  Siste halvdel av vår forventede levetid er en bonus vi har klart å erverve gjennom et enklere liv, utrulige framskritt i legevitenskapen og ikke minst et variert og næringsrikt kosthold.  Og nå er ikke disse 35-40 bonusåra nok lenger.  Vi vil bli dobbelt så gamle, eller aller helst leve evig.  Tenker vi på hva denne egoismen innebærer i praksis?

 

For å ta det praktiske først:  Hvordan skal vi finansiere denne luksusen?  I dag går vi gjerne på skole til vi er 30, og vil pensjoneres når vi er 62.  Altså drøyt 30 yrkesaktive år med til sammen over 12 år ferie og bortimot 8 år helg og helligdager.  Skal vi leve til vi er 160 blir vi pensjonister i 100 år uten at noen produserer noe som helst, og skal underholdes av fellesskapet, altså de få friske som er jobber i et par tiår.  Dette henger ikke på grip økonomisk.  Løsningen må derfor bli å jobbe i 80 til 100 år, og vis meg hvem som gidder det.  Og hva med mat og energiresurser til å forsyne den enorme befolkningsøkningen de kommende par århundrene?

 

Så det moralske:  Aldring er ikke en sykdom.  Det er en fullkommet naturlig prosess i enhver levende organisme.  Skal vi virkelig bruke de medisinske resursene våre på å bekjempe vår egen død av aldring på bekostning av satsing på kampen mot reelle sykdommer?   Hver dag lider folk av nevrologiske, muskelære og andre progreserende sykdommer som fratar dem bevelighet og livsviktige funksjoner, som frarøver dem livskvalitet og tiår av forventet levealder.  Disse sykdommene kaller vi gjerne for uhelbredelige og har vist slått oss til ro med det.  Vi godtar også at titusener av barn kreperer av sult uten å ha rekt å tenke en syndig tanke, så vi kan fortsette å fråtse.  Blir vel ikke lettere å løse dette når vi sjelden eller aldri skal dø.

 

Jeg higer ikke etter evig liv.  Regner med at jeg har fått nok hvis jeg blir gammel på naturlig vis.  Livet mitt har som for de fleste andre bestått av opp og nedturer.  Hardt arbeid og slitasje.  Tider med god råd og tider hvor jeg har ligget våken om natta og grubla på hvordan jeg skal unngå utpanting.  Jeg har opplevd friskdom og sykdom på egen kropp og sinn, og på mine nærmestes.  Jeg har skader i kroppen som ingen lege klarer å fikse, jeg har slitasje i ledd.  Men jeg er fornøyd.  Jeg klarer meg akkurat økonomisk, jeg er mett hver dag, jeg har ei tørr og varm seng og jeg har barn det ser ut til å gå tålelig bra med tross enkelte skavanker og koblingsfeil.  Jeg har hodet mitt og en penn det klør i av og til.  Og muligens noen år igjen.  Men det er ikke så nøye.  Jeg har levd jeg, med stor L i over 50 år!

 

Jeg prata en gang med min gode venninne Karen fra Sauøya.  Hu har levd lenge og filosoferte over etterlivet og en plass i paradiset.  ?Evig liv?  Det er jammen lenge det.  Det må da bli langsomt tilslutt??

Jeg avslutter med noen ord fra et av mine ungdomsidoler, Lemmy fra Motorhead.  Han levde som om det ikke var noen morgendag men oppnådde merkelig nok en anselig alder.  I brua i Ace of spades sier han det sånn:

 

            You know I?m born to lose, and gambling?s for fools

            But that?s the way I like it baby

            I don?t wanna live forever

            And don?t forget the joker!

Ha en ungdommelig dag!

Tommy 53 år. En gretten gammel gubbe?

Tommy 53 år.  En gretten gammel gubbe?

 

Jeg ler ikke så ofte.  Har egentlig aldri gjort det, men jeg ler nok endra mindre nå enn før.  Av og til undres jeg over hvorfor min humor er så grenseløst i utakt med resten av hopen, og om jeg rett og slett er en gretten gammel gubbe.

 

De gøyale trendene for eksempel på Facebook får meg sjelden til å trekke på smilebåndet.  Artige bilder folk legger ut i hytt og pine, med manipulerte fjes og stemmer.  Kattesnuter, dådyrøyne og hareører får meg rett og slett ikke i godt humør en gang.  Det samme gjelder evige delinger av innlegg med en ?overraskende? avslutning.  Men det verste for meg er utallige filmsnutter av folk som tryner, ramler av tak og mister det de har i hodet på en eller annen.  Det er ikke bare at jeg ikke ser noe humor i det, jeg liker det rett og slett ikke.  Jeg får vondt av dem det rammer.  Skikkelig vondt inne i meg.  Vi ser jo folk som får det vondt og i verste fall skader seg.  Jeg liker det bare ikke.

 

Humorserier og filmer skipper jeg også så å si alltid.  For meg er det med få unntak i beste fall middelmådige skuespillere som lirer av seg oppbrukte vitser og selvfølgeligheter.  Gjerne med latter på boks.  Det samme går for hysteriske forvekslingskomedier på senen.  Hvor folk løper ut og inn av utallige dører mens de skriker og gjemmer hverandre i skap og kott.  Bare slitsomt spør du meg.  Men det verste jeg veit er lytehumor.  Få ting gjør meg mer forbanna enn tosker som gjør narr av personer med et fysisk eller psykisk handikap.  Som ler av dem og ikke med dem.  For å le med kan være fint og ufarliggjørende for ting som kan gjøre en hverdag vanskelig.  Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har humra og ledd med Monica når vi har planlagt hvilke idrettsgrener eller yrkeskarrierer hun bør satse på.  Og få ting har fått meg til spontant å bryte ut i latter enn min egen dysleksi.  Når det plutselig går opp for meg hva jeg har lest og hva som egentlig står der.

 

Men kan jeg være en gretten gubbe da, når jeg nesten aldri er gretten?  Stort sett er jeg på det jevne, verken glad eller trist.  Jeg har ganske lang lunte etter hvert, men kan virkelig bli lyne forbanna.  Særlig over urett og maktmisbruk.  Jeg klarer ikke å holde kjeft når folk i maktposisjoner misbruker sin stilling, og jeg mestrer bare ikke å styre meg når folk eller folkegrupper holdes nede fordi de på et eller annet vis er underlegne.  Så temperamentet er det ingen mangel på.  Også er jeg altså svært sjelden lykkelig og glad.  Jeg er, når sant skal sies, ikke sikker på om jeg veit hvordan rein lykke egentlig føles.  Men det gjør ikke at jeg går rundt og er ulykkelig heller selv om jeg til tider kan være det. 

 

Men jeg går da ikke rundt og er gretten?  Nå er jeg riktig nok inne i en fase i livet hvor det ikke akkurat gnistrer rundt meg.  Som en arbeidsløs, halvfeit, halvgammal, halvskalla avdanka rocker er ikke livet en eneste fest.  Jeg må si jeg kjenner godt på det at jeg, for å si det svert forsiktig, ikke er å betrakte som etterspurt for tida.  Hverken på den ene eller andre måten.  Og den skuta går jo ubønnhørlig bare en vei.  Men det er ikke noe å sutre over.  Vist er det bedre å være frisk og rik enn syk og fattig, men åra går og min nåværende situasjon er i høy grad et resultat av tidligere valg.  Unntatt det med helsa da.  Slitte ledd og knekte knokler er ikke selvvalgt.  Hadde jeg vært gretten hadde jeg vel irritert meg grenseløst over dårlige komedier, filmer og fb-humor, men det bruker jeg da ikke tid på.  Bokstavelig talt.  Jeg velger det bare bort.  Sitter ikke foran TV-en i timevis og ser på noe som ikke appellerer til meg, og ting jeg ikke bryr meg om på PC-skjermen ruller jeg ganske enkelt over.  For meg er det fint om folk flest finner glede i det, så da lar jeg det ikke gi meg sorg.  Jeg koser meg heller med å skrive eller lese.  Eller en god samtale og god musikk.  At musikken som for meg går under den kategorien stort sett er 30 til 300 år gammel er vel en naturlig sak.  Man formes i ungdommen.  Også trives jeg i naturen, og selvfølgelig best om høsten.  Med en siste fargesprakende og intens oppflamming før årets ild dør ut.  Med høy, knallblå himmel og kald, klar luft.  Gjerne mye luft i en real høststorm.  Da kan man felle en tåre også, for verdens eller sin egen tilstand uten at noen ser at en er fuktig på kinnet.  For det må de jo ikke.  Man er da mann.

 

Hilsen Tommy 53 år.  En middeldaldrene melankoliker. 

 

 

Første gangen jeg turte

Første gangen jeg turte.

 

 

Selv om de som kjenner meg i dag muligens ser på meg som en utadvent og uredd mann i forhold til det å ta ordet i en forsamling, har jeg slett ikke vært sånn fra barndommen.  Det har kommet med trening.  Før var jeg stille og likte meg best i publikum uten å bli lagt merke til.  Men en gang ble det nok.  Det var første gangen jeg sto opp for meg selv og det jeg mente var urett, og det skulle jeg merke på kroppen i timene som kom.

 

Ungdomsskoletida mi ble tilbrakt på Svangshagan skole i Sylling.  Det betydde skolebuss fram og tilbake, sånn cirka ei og ei halv mil hver vei.  Og det gikk jo som regel ganske greit for seg, med de stilleste foran i bussen og rampegutta bak.  Og meg sånn nogen lunde midt i.  Da vi gikk i åttende klasse og første halvår gikk mot slutten med lange steg hadde vi som seg hør og bør juleavslutning, med brus, småkaker og julesanger.  Og halv dag.  I halv tolvtiden ramla vi ut av skolen for å ta bussen hjem og juleferie i dagevis.  Stemningen var som forventet stor og bussen full.

 

Så full var bussen at det ikke var sitteplass til alle, og siden jeg min vane tro ikke albua meg fram i køen fikk jeg ståplass helt framme ved sjåføren.  Denne dagen skulle en kar som vel egentlig var pensjonist frakte oss nedover Lierdalen, og han var så berykta for sitt temperament og notorisk dårlige humør at han gikk under navnet Smilet.  Siden stemningen blant elevene var euforisk og kusken hadde kort lunte lå alt til rette for å praktisere den klassiske spøken å dra i snora før stoppesteder hvor ingen skulle av.  Vi var knapt ute av Sylling før moroa begynte.  For hver stopp satt Smilet stivere og brattere i setet og stirra lenger og lenger i speilet før han lukka døra og kjørte videre.  Vi hadde ikke kommet langt sørover før det sprakk for sjåføren.  Han snudde resolutt den slitne, gamle bussen og returnerte til Sylling.  Dette ble møtt med undring blant mange av oss, men gutta bak, selv opphavet til synda, jubla og var strålende fornøyd med ståheien de hadde klart å skape.

 

Da vi kom i fint driv inn i Sylling og bare hadde noen hundre meter igjen til skolen tok saken plutselig en ny og pussig vending.  Kusken stoppa resolutt ekvipasjen foran kontoret til buss-seslskapet, åpna døra og snudde seg kvikt og stirra på meg.  ?Du blir med til sjefen? smalt det.  Jeg sto der forfjamsa og småredd og stamma fram at jeg ikke hadde gjort noe gærlig.  Og det hadde jeg sandelig ikke heller, stående rett bak motorkassa uten å rekke noen stoppsnor, og godt synlig for både liten og stor.  Men til pers måtte jeg, og ut bar det.  Da tok saken enda en ny vending.  Bak meg hørte jeg hissige rop og romstering.  ?Da blir vi med alle sammen!? ble det ropt, og ut velta et titalls hissige og oppglødde oppkomlinger.  Smile raste og fråda av sinne mens han dro meg inn gjennom ytterdøra og ville låse resten av bermen ute.  Men til ingen nytte.  På sekunder var forkontor og direktørens kontor stappa full av folk.  En meget forvirra busseier ba om en forklaring på hva dette var og den altererte sjåføren vrengte ut av seg ei historie om sabotasje og faenskap jeg hadde stått i spissen for.  Ei som bare han kjente igjen.  Rutebil-Karlsen rista sørgmodig på hodet og ba oss gå ut i snøen å vente.  Den hovedmistenkte fikk også permisjon.  Like etter kom en delegasjon på to ut og proklamerte at vi skulle inn i bussen igjen og kjøres tilbake til skolen.  Der venta rektor og et helt lærerkollegium på oss.

 

Vel tilbake på Svangshagan ble vi geleida inn i musikkrommet.  En rysta rektor og førstelærer ba om en forklaring på denne forsinkelsen av opplegget før julefreden senka seg.  De fikk to.  En fra Smilet og en fra et par truverdige og stødige jenter i niende.  Det kom fort for en dag at dette dreide seg om guttestreker og at jeg var trukket inn i saken uten å ha noe med den å gjøre.  Etter en kjapp forhandlingsrunde ble det inngått våpenhvile som innebar at alle skulle holde seg i skinnet.  Kravet om en ny og tam kusk ble også frafalt av mobben.  Da var alle tilsynelatende tilfreds så hjemturen kunne ta til på nytt.  Men alle var ikke tilfreds.  Ikke jeg nemlig!  For første gang i mitt liv tok jeg mot til meg og reiste meg opp.  For en gangs skyld med fast blikk retta mot de voksne og uten dirring i stemmen.  Jeg forlangte en unnskyldning.  Noe jeg absolutt ikke fikk.  Det var måte på hva en skoleunge kunne forlange av en eldre herre.  Men jeg gav meg ikke; enten denne unnskyldningen, en ny sjåfør eller så gikk jeg ikke på bussen.  Basta.  Lærere og alle øvrighetspersoner så vantro på meg og på hverandre.  Ja ja, de kunne ikke bære meg inn på bussen så jeg fikk gjøre som jeg ville.  Og det gjorde jeg, sto på mitt.  Selv om jeg ikke var voksen forlangte jeg rettferdighet. Så rusla alle ut til bussen, alle gikk rolig inn, bortsett fra meg.  Jeg gikk trassig og bratt i nakken forbi.

 

Jeg kjent blikkene fra måpende lærere i ryggen, veksla blikk med en innbitt og stolt faen bak rattet og mottok et hav av vikende hender i vinduene med et lite nikk.  Så var det bare å gå.  Langt og lenger enn langt.  Da jeg kom ned i Trondstad-dumpa ei god stund seinere hadde jeg gått av meg det verste raseriet.  Og det var et bra stykke hjem.  Godt og vel ei mil.  Over Oddevald og ned til Sjåstad var gråten i ferd med å ta meg, sliten og sulten som jeg var.  På vei opp mot kirka og Meren fikk jeg endelig haik så de siste fire kilometerne slapp jeg heldigvis å traske. 

 

Endelig vel hjemme i Askvegen skulle vel historia ha slutta, hadde det ikke vært for en forpliktelse jeg hadde tatt på meg.  Drammens Tidende og Buskeruds Blad skulle fordeles til abonnentene.  Det var vel rundt tretti stykker av dem hvis jeg ikke husker feil, fordelt på omtrent ei ny mil med skogsbilvei.  Så det var bare å slenge fra seg sekken, kaste i seg et par brødskiver, få sparken ut av snøfonda og legge i vei igjen.  Jeg sovna godt den kvelden.

 

Lærte jeg noe trur du?  Ja, jeg lærte at det var deilig og ikke la seg pirke på nesa.  Og jeg hadde garantert gjort det i dag også, bortimot fire tiår etter.  Men jeg må innrømme at det hadde vært deilig å slippe avisrunden.   Den var dryg.       

 

 

     

Om den kompliserte samvittigheta.

Samvittigheta.  Et tveegga sverd.

 

Etter at dattera mi satte meg noe ut her for noen dager siden med sitt blogginnlegg hvor hun åpent fortalte om hvordan samvittigheta hennes formørker dagene, har jeg gjort meg noen tanker om nettopp dette.  Selve begrepet samvittighet og om hvordan den påvirker oss i det daglige ? på godt og vondt.

 

En form for samvittighetsfølelse er vi nok satt opp med fra fødselen alle sammen.  Mer eller mindre utvikla.  Og innvikla.  Det er vanskelig å tenke seg et samfunn slik vi har det i dag uten.  På mange måter er den fundamentet i mye av strukturen rundt oss.  Hadde vi, som en del av et strukturert felleskap, vært blotta for samvittighet ville det meste rundt oss rett og slett kollapsa.  Vi hadde ikke giddi å gå på jobben hvis vi ikke følte for det, det er alltids noen andre der som dekker ryggen vår.  Hvis de hadde gitti.  Vi hadde ikke betalt mer til fellesskapet enn vi hadde blitt tukta til, og dermed hadde velferdsstaten buklanda.  Alle lover og regler hadde i beste fall vært å regne som veiledende, og det hadde vært automatikk i å skyve andre til side og gjerne ned for å mele vår egen kake.  I små grupper som kjernefamilier er også samvittigheta selve limet.  Hadde vi ukritisk prioritert egen glede og nytelse ville verken ekteskap, samboerskap eller farskap fungert.  Kun hemningsløst morskap.  Men denne moralske rettesnora som er spent opp et sted dypest inne i oss holder oss i øra.  Får oss i større eller mindre grad, alt etter hvor finstemt den er, til å prioritere fellesskap, arbeidsmoral og andres ve og vel.  Men den kan også overskygge vår eget.

 

Om graden av selvransakelse er medfødt eller innlært vet jeg virkelig ikke.  Er den genetisk betinga er det merkelig at søsken kan være så ufattelig forskjellig utrusta i så måte.  Like vanskelig er det å tenke seg at alt dette utvikles i oss gjennom tidlig påvirkning, siden de samme søsknene vanligvis er underlagt noenlunde samme oppvekstvilkår hvis de vokser opp sammen.  Ikke veit jeg, men jeg har en følelse av at det meste ligger der fra unnfangelsen.  At vi er som vi er som individer, akkurat som søsken kan være både lange og korte, både rødhåra, blonde og mørke.  Altså at det ligger i genen.

 

Når Monica beskrev den kvelende følelsen av ikke å strekke til, av å være en belastning for sine nærmeste snarere en gudegave, kjenner jeg meg bare så alt for godt igjen.  Nedarva eller innlært har jeg måtte lære meg å leve med dette gnaget, og det var desidert verst i barndoms- og ungdomstiden.  I min tilsynelatende trygge og harmoniske oppvekst i ei lita grend var selvrespekten og barnslig glede en sjelden gjest.  Jeg hadde dårlig samvittighet for alt.  Hele tiden.  Jeg var ikke flink nok på skolen, var ?lat? fordi jeg ikke klarte å lære meg og skreiv rett, fikk ikke sove fordi jeg ikke hadde snakka med en som tilsynelatende var ensom i skolegården, fordi barna i Afrika sulta mens jeg var mett.  Jeg kunne aldri plukke ned noe fra veggen i gutterommet hvis det først hadde blitt hengt opp der.  Selv om jeg ikke var spurt om jeg ville ha det.  For det første måtte jeg ikke såre den som hadde gitt meg tingen og for det andre kunne jeg ikke såre tingen selv.  Bildet måtte ikke forstå at jeg ikke syns det var fint.  Selv en pynteting hadde altså i min verden en sjel som ikke måtte krenkes.  Dette ble slitsomt og alt for mye å forholde seg til for et barn, så jeg ble nærmest selvutslettende for å tekkes alt og alle andre.  Jeg sovna alle kvelder etter lange økter med selvransakelse og mørke tanker, og våkna hver fordømte morgen med en svart, tung klump inne i meg.  Skulle jeg mot formodning en dag ikke ha denne følelsen umiddelbart var jeg rask til å finne noe bak i hodet.  Og fant jeg ikke noe i farta fikk jeg Gud hjelpe meg dårlig samvittighet for det også, for da måtte meg jo være selvgod.  Sånn gikk nå åra, til jeg i bortimot voksen alder begynte å innse at et feiltrinn i et ubetenksomt øyeblikk ikke var et utslag av vond vilje.  Og at verdens krig og elendighet faktisk ikke var min skyld selv om jeg var forskåna fra det.  Jeg klarte gjennom hardt og bevist arbeid meg selv og mine tanker å temme denne svøpen.  Men samvittighetsløs ble jeg heldigvis aldri.  Jeg fant den ballansen som ivaretok både min omverden og meg selv.  Og selvfølgelig finnes det hauger av slagg inne i meg den dag i dag.  Valg jeg har tatt, ting jeg har gjort og ikke gjort.  Ting som i høyeste grad skulle vært gjort eller ugjort.  Men jeg har innsett at det er for seint å snyte seg når nesa er vekk.  At det eneste man kan gjøre er og etter fattig evne å ta lærdom av egne feil.  Rett og slett å sakte men sikkert bli et bedre menneske.  Holder man på med det i år etter år kan man ende opp med ikke å være så verst.

 

Som et eksempel på hvordan denne hyperaktive samvittigheta kan frata en stakkar gledene vil jeg fortell litt fra vårt eget liv.  I vår tilværelse som øyboere og småbrukere levde vi tett på dyra og naturen.  Og begge deler er til tider brutale.  Barna våre var med å ta i mot lam hver vår, lekte med dem om sommeren og var alt fra de var ganske bitte små med å slakte dem om høsten.  For så å spise dem med god appetitt.  Vi hadde hunder, ender, gjess, katter, kyr og hest.  Og vi hadde kaniner.  Da Jostein var rundt fire år mista han kaninen sin, men det mente han ikke gjorde så mye, for da vi begrov den var han ikke så trist, for vi kunne jo bare grave den opp i morgen, det med døden var for abstrakt for en liten gutt.  Gleden var allikevel stor da fikk en ny en noen uker senere.  Han ville kalle kaningutten for Tommy, siden det var det fineste guttenavnet han viste om.  En stolt og rørt pappa forklarte at det ble litt vanskelig med to Tommyer på samme tunet, så han ble hetende Thomas.  Thomas Sniffen.  Og de to gutta ble uadskillelige.  Thomas fikk seg et romlig bur på fjøsveggen, med to rom og kjøkken over to plan.  Han lekte snart ute i grasset i bånd, og ikke lenge etter hoppa han løs rundt uten ønske om å stikke av.  Hvorfor skulle han nå det når han hadde vennen sin der.  Var det kaldt flytta han inn på kjøkkenet, og gutta krabba rundt på gulvet sammen og lå ofte under bordet og prata sammen.  Det mente i det minste Jostein.  Og han var på alle måter en eksemplarisk kanineier og venn.  Ga pelsdotten et strålende liv med frihet under ansvar.  Men fe dør, frender dør, vi selv dør også.  Etter seks år gikk det mot slutten for dyret.  Han var etter et par dager så dårlig at vi forsto at det gikk bratt i nedoverbakke.  Hadde han vært min hadde jeg tatt han med ut og gitt ham nådeskuddet, men samvittigheta mi holdt meg igjen.  Siste kvelden han levde lå han i en godt polstra pappeske ved siden av senga til tiåringen.  Rett før vi sovna kom Jostein stille ruslende med en død bestevenn i armene, la den på dyna vår, seig ned i kne mens han hiksta fram ?Takk for seks fantastiske år Thomas!?  Den påfølgende jordfestelsen ble betydelig tristere enn den forrige siden begreper borte for alltid hadde sunket inn i et hurtig voksende menneske.  Men det verste med det som skjedde var at Josteins dårlige samvittighet for Thomas? siste minutter overskygga alle de gode minnene.  Han bebreida seg knallhardt for at han ikke løfta opp vennen sin i tide slik at han fikk dø i hans armer.  Han svikta i egne øyne sin beste venn da han mest trengte ham.  Alt det glade og gode forsvant i ei tåke av dårlig samvittighet.  En forferdelig følge av å være et i overkant empatisk vesen.

Derfor kaller jeg samvittigheten et tveegga sverd.  Den sørger for at vi fungerer samtidig som den kan røske oss i stykker.  Den får Jostein til å stelle pent med dyra sine samtidig som han stiller overnaturlig krav til seg selv.  Den ga meg evnen til å hjelpe de jeg kunne hjelpe og ga meg utallige vonde dager og netter fordi jeg ikke gjorde mer.  Den har fått Monica til ikke å sette seg ned å overlate forsørgeransvaret for seg selv til det offentlige, noe hun reint medisinsk kunne ha gjort.  Ut i fra sine egne evner har hun i høy grad klart seg selv men ikke dønn.  Og dette lille ?ikke dønn? er nok til å frarøve henne stoltheten for det hun har oppnådd.  Skuffelsen over å måtte be om hjelp når det en sjelden gang butter, sparker bena unna den gleden.

 

Jeg trur ikke barna mine og jeg er så forskjellige fra mange andre.  Derfor trur og håper jeg vi kan bli flinkere til å rose hverandre for store og små ting.  Framsnakke hverandre når vi fortjenere og irettesette hverandre uten å fordømme når en av oss snubler ut ei moralsk grøft.  Og da mener jeg ikke religionsmoralske, for det driter jeg i, men moralen jeg mener må rå mellom medmennesker.

 

         

Da jeg trudde jeg skulle daue i snøfonna

Om snøballer og naken angst.

 

 

Alle som har levd omtrent så lenge som meg vokste opp i en annen verden enn det vi lever i i dag.  Jeg tråkka mine barnesko skeive i ei lita grend ved en smal grusvei i et skogholdt langt ute på landet.  Jeg gikk på en liten skole og hadde sånn sett få å forholde meg til, på godt og vondt.  En liten familie og en liten venneflokk.  Det tok tid da jeg fikk barn og skulle forklare dem hvordan det var i gamle dager, da pappa var liten.  De trudde jeg bare tulla.  Jeg fortalte at etter hvert var det en telefon i hvert hus, og den satt dønn fast i en ledning, og sto gjerne strategisk plassert i stua så alle i husstanden hørte hva som ble sakt.  Kosta penger å bruke den gjorde det også, tellerskritt, så den dingsen med dreieskive brukte vi unga aldri.  Og den dingsen var det nærmeste vi kom elektroniske dingser på seksti- og syttitallet.  Vi hadde selvsagt ingen TV-spill, PC-spill eller Gameboy.  Vi hadde rett og slett veldig lite annet enn oss seg, og det holdt i massevis i barndommen.  Særlig når vi hadde bondegårer, akebakker og klatretrær rundt oss på alle kanter.  Vi var knapt i hus for annet enn å spise og sove.  Etter hvert som barndommen gled nesten umerkelig over i ungdom ble det mer stusselig.

 

I grenda vår var det bare et par stykker som drev organisert idrett.  En familie stilte med opptil flere storhåp både i fotball og langrenn.  Resten av oss var totalt uorganisert.  Abba, Bony M og Bony Tayler herja på hitlista sammen med ting vi gutta likte bedre, som Slade, Nazareth og Sweet, men hva hjalp nå det?  Jeg hadde ikke kassettspiller og var derfor avskåret fra å delta i heftig utveksling av hjemmeavla opptakskassetter.  Og på den bitte lille reiseradioen min som lå ved siden av puta på gutterommet regjerte NRK diktatorisk.  Den eneste kanalen selvfølgelig, og der var det dårlig med glampop.  Det var ellers veldig bra med andakt, nyheter på samisk, melding om fiske, værvarslinga for Vestlandet, landbrukshalvtimen, folkemusikkhalvtimen og andre gudsjammerlig kjedelige halvtimer.  Klokka fem på tolv var det Ja vi elsker og takk for i dag.  Så var det stilt til klokka seks neste morgen.  Fjernsynet var heller ikke direkte retta mot yngre ungdom for å si det sånn.  Vi fikk dog et ukentlig lysglimt da Halvsju dukka opp med Brødrene Dahl og Pelle Parafin.  Ellers var det ingen ting å se på.  Finsk fjernsynsteater appellerte liksom ikke helt.  Så hva gjorde vi da, etter at leksene var slurva unna og spekesilda spist?  Jo vi møtte ute for å finne på noe.  Helst noe spik eller faenskap.

 

Nå var det riktignok ungdomsklubb på Egge for alle fra sjuende klasse og oppover.  Club Vibration!  Etter at inngangen var betalt var vi av og til så heldige å ha igjen penger til en liten cola og ei pakke gul Dent som måtte vare hele kvelden.  Vi gutta satt rundt borda og prata og tøyse, samt mysa mot jentene som stilfullt og sensitivt bevegde seg til Tina Charles. To og to eller i små grupper.  Diskoteket som det het på folkemunne var hver onsdag.  Jeg fikk av en eller annen grunn jeg aldri fant ut av bare lov å gå annenhver onsdag.  Så de dagene jeg ikke kom ?gadd jeg bare ikke?.  Kunne jo for fanken ikke si jeg ikke fikk lov.  Det skulle tatt seg nydelig ut.  Så dermed ble det ca 28 kvelder i måneden å finne på noe.  Vi rusla rund i husklynger og så etter lys på et jenterom.  Kanskje kunne vi banke på vinduet å få ei damespire til å komme ut til oss gutta en tur.  Det ble en del av klassikeren ringe på og stikke av.  Vi viste hvem som ble sinte, og de som bare gikk inn igjen gadd vi ikke å plage.  Men ofte, vinters tid, kasta vi snøballer ? på alt vi kom på.  Det behøvde ikke og lea på seg, et vindu, ei gatelykt eller et tre kunne fungere fint som blink, men en hemmelig flamme som løp ?forskrekka? bort fra oss var heller ikke å forakte.  Men det ultimate målet var biler i bevegelse.  Siden det knapt kjørte biler på sideveiene våre måtte vi til utkanten av vårt revir; Vestsideveien, med gatelys og en stor trafikktetthet.  Kanskje opptil flere biler i timen. 

 

Den kvelden jeg vil fortelle om nå lå forholda perfekt il rette for denne sporten.  Jeg og tre stykker til basa oss fram i en delvis opptråkka sti bort til standplassen.  En perfekt høyde sånn cirka halvveis mellom Landfall og pleiehjemmet.  Veien lå en 30-40 meter nedfor oss i ei skjæring, med en bratt, snødekt bakke mellom oss.  Med øvde hender kasta vi opp snø foran oss for dekning.  Bak den volden kunne vi sitte på huk i skjul til offeret runda svingen og vi spratt opp og kylte i vei et par perfekte snøballer hver før det bevegelige målet var utenfor rekkevidde.  Men vi traff nesten aldri.  Å beregne farten til bilen opp mot kraft og vinkel på ammunisjonen var en kunst.  Det endte som regel med skivebom, men spenninga var der mens kveldstimene gikk.  Da plutselig, etter en del bom og innskyting, kom Cortinaen til syne nede i bakken.  Vi gikk i stilling, og ga panservogna det glatte lag i det vi mente var akkurat rette øyeblikk.  Og underet skjedde!  Vi fikk inn to fulltreffere.  En i frontruta og en i den høyre døra.  Da vi anså fienden som nedkjempet brøt jubelen ut.  Men det ble fort stille da det viste seg at den slett ikke var satt ut av spill.  Ikke før hadde ballene truffet, så kom bremselysa på og Forden stoppa nesten på tvers av den snødekte veien.  Begge dørene fløy opp og ut kom to som slett ikke skulle treffes med noe som helst.  Dette var to brødre, en del av den tøffeste brødreflokken i bygda.  Egges svar på Prøysens Snekkersvekara om du vil.  Og de satte rett opp skråningen i retning oss.  Panikken brøt umiddelbart ut, og her var det bare full retrett som gjaldt.  De andre tre gutta løp videre bortover fra Landfall, det var vel nærmest brøyta vei og enkel fluktrute den veien.  Noe i meg fikk meg til å løpe aleine den andre veien.  I tråkket vi kom.  Etter noen timetere kom jeg inn i et tettere mørke og hoppa alt jeg kunne ut av stien til høyre.  Så løp jeg sammenkrøket med snø til knes over det som var jordbæråker sommers tid.  Da jordet var forsert uten uhell reiste bakken på ca 100 meter seg foran meg, med gården til Foss som et tilfluktsted langt der oppe.  Nå gjensto bare å komme seg opp og i sikkerhet.  Men plutselig hørte jeg urovekkende lyder til høyre for meg ute i mørke.  Noen pusta og pep, og jeg hørte umisskjennelig løpelyder, samt sinte tilrop litt lenger bak.  Plan B måtte iverksettes umiddelbart før jeg ble oppdaga.  Nå hadde jeg ikke noe plan i det hele tatt så overlevelsesinstinktet kikka inn for fult.  Bredfull av adrenalin og naken angst stupte jeg inn i snøfonna i bunnen av bakken og basa snø over meg.  Hele meg.  Lydene kom farlig nær og skifta med ett karakter; flyktningene var innhenta og nå skulle dem til pers.  ?Hvem var det som kasta?? brølte en stemme som var langt forbi stemmeskiftet.  ?Veit ikke!? ble det svart før jeg hørte et klask og et brøl.  Det klasket kunne bare stamme fra en næva som traff et tryne.  Brølet gikk over i ny piping: ?Det var Rodahl.  Det må ha vært Rodahl!?  ?Hvor faen blei det av han??  ?Aner ikke.  Han fløy den andre veien.  Sikkert bort til Landfall og himover.?  Ting roa seg.  Så kom det etter litt mumling: ?Hils å si at vi gir oss ikke før vi finner?n. Da ska?n faen meg få!?  Så forsvant Snekkersvekara og de tre andre tusla stilt mot brøyta vei og trygghet.  Jeg lå igjen som ei rype i dokk.  At det gikk ann.  Hjertet hamra så det måtte høres langt ute på sletta, og jeg tenkte ?Noen skritt til, så hadde de kryssa spora mine.  Da hadde jeg vært dau!?  Jeg lå dønn stille noen minutter til, for å være sikker på at jeg var aleine og at hjertet faktisk ble værende der inne i bringa.         

 

Når jeg var sikker på begge delene kava jeg meg ut i friluft og krabba opp til gården.  Etter å ha børsta av det verste av snøen småløp jeg rundt låven og inn i traktorgarasjen der jeg var godt kjent og kunne gjemme meg i mørke.  Etter en ti minutters tid hørte jeg stemmer utafor og hjertet tok av igjen.  Men jeg kjente igjen stemmene.  Det var kompisene mine, og de hørtes rolige ut.  ?Rodahl.  Du kan bare komma ut.  Vi er aleine og ser spora dine gå inn her så vi veit du er her.?  Ja vel, jeg tusla ut og ble møtt av en pjusk og skadeskutt gjeng.  To av dem bar tydelige merker etter nærkontakt av tredje grad i trynet.  ?Jeg hørte du sa det var jeg som traff, men det var da deg??  ?Veit vel jeg og det, men hva faen skulle jeg si?a?  Du var jo vekk så deg kunne dem ikke kverke.  Du hadde sikker gjort det samma du!?  Jeg måtte bare innrømme at det hadde jeg sikkert.  Så tusla vi slukøra hjem, hver til vårt.  Men vi tok ikke bygdaveien der jakta muligens pågikk for fult.  Det ble over jorder, gjennom eplehager og ned bakker.  Jeg sa ikke stort da jeg kom hjem.  Gikk å la meg tidlig, for det hadde tatt på å være døden nær.  Det ble ikke snakka noe med om denne saken.  Den ble bare borte i skam og stillhet.  Og siden fant vi på noe annet om kveldene.  Skudd mot bevegelig mål var for risikabelt.  Dessuten var det jo bare barnestreker.  Vi var tross alt neste voksne.  Fokus ble dreid mot voksengreier.  Damegreier.

Om Farmen å sånn....

Tanker i disse Farmentider.

 

Åssen var?e å værra me? i Farmen a?  Ikke veit jeg hvor mange ganger jeg har fått dette enkle spørsmålet.  Men noe enkelt svar har jeg aldri klart å komme opp med.  Så fort gjort er det ikke.  Det blir som regel:  Jo det var spennende det.  Og det var det jo ? av og til.

 

Min inntreden i Farmen var som det meste andre jeg tar meg til bare et resultat av en rekke tilfeldigheter.  Når jeg ser tilbake på det er det nesten som det var en mening med det, en form for styrelse jeg ikke forstår.  Ulikt de fleste andre Farmendeltagerne opp gjennom tiden hadde jeg ikke noe brennende ønske om å være med.  Nesten ikke noe ønske i det hele tatt.  Jeg fulgte nesten ikke med på programmet annet enn når det tilfeldigvis sto på.  Jeg prøvde å få med meg den episoden som gikk på onsdag siden de da tok for seg teknikker til ukesoppdraget, for gamle landbruksteknikker og håndverk har bestandig interessert meg.  Hvem som krangla med hvem og hvem som burde vinne brydde jeg meg ikke om.  Helt til året før jeg var med selv.  Dette årets versjon, altså sesong 2010, skulle spilles inn på Trøndelagskysten og gården vår på Sauøya var en av tre i Frøya kommune som ble vurdert.  Da ble interessen tent.  Så ble det valgt en gård inne ved Fosen som lå nesten nøyaktig rett øst for oss.  Bare en sånn ca 30 km Frohav skilte oss, og hadde ikke jorda vært rund hadde vi sett rett på Tranøya fra stuevinduet vårt.  Når så en venn av meg som jeg hadde jobba sammen med om lokalhistorie ble Mentor, og ukesoppdragene stort sett ville dreie seg om ting jeg brukte tid på å oppdatere meg på måtte jeg jo bare begynne å følge med.  Og det ble en vekslende fornøyelse.

 

Det gikk fort opp for meg at dette var i det store og hele en hjelpesløs gjeng som brukte vesentlig mer tid på sabotering og krangling enn å sørge for mat og varme.  I frustrasjon over dette satt jeg konstant og kjefta og dro av meg den ynkelige resten jeg hadde av hår.  Til skutt fikk dattera mi nok, og proklamerte at frå nå hadde jeg å holde kjeft eller melde meg på til neste sesong, så skulle jeg få se hvor enkelt det var.  Siden jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg ikke ville klare å holde kjeft var søknaden sendt før neste episode.  Nå kunne jeg klage i vei!  Jeg regna ikke med å høre noe fra produksjonsselskapet Strix, men det gjorde jeg gitt, så det ble audisjon i Trondheim på våren 2010.  Og det stoppa av en eller annen grunn ikke der heller.  Jeg måtte gjennom en ny runde i Oslo og var mer og mer forbausa.  Og jaggu ble jeg kasta.  Jeg var en av fjorten av de over fire tusen søkerne de ville ha med.  Men det passa jo ikke.  Opptakene skulle starte 10. august, akkurat i den tida vi skulle bryte opp etter to tiår i Froan og finne oss hus og jobb på Frøya, med ny skole til begge unga.  Så jeg trakk meg.

 

Ei stund senere ringte Strix og spurte om jeg kunne komme inn som utfordrer, og det sa jeg ja til.  Innen den tid burde vi være etablert på nytt.  Så rett før opptak skjedde ting fort.  To dager før opptakene skulle starte ringte de og sa at en av deltagerne var skada, om jeg kunne komme på KORT varsel.  Dagen etter var jeg i flere møter på Frøya, fikk ordna med midlertidig hus til familien og leiebil til Heidi, så om kvelden la jeg fram saken over kjøkkenbordet.  Jeg måtte ha et svar tvert, for dagen etter måtte jeg eventuelt reise.  Unga sa straks ja, bare dra.  Heidi ble stille.  Lenge.  Tilslutt smalt det med bortimot utestemme:  Så dra da.  Men da kommer du hjem med hytte og bil!

 

Noen timer etter satt jeg på tvers på lasteplanet til en gammal militær lastebil og da først fikk jeg tid til å tenke.  Hva fanken hadde jeg satt i gang nå?  Trøsta var at jeg snart skulle hjem igjen, for jeg var sikker på at jeg raskt, med min erfaring og kunnskap om gammeldags gårdsdrift, ville bli sett på som en formidabel utfordrer.  Men sånn gikk det altså ikke.  Ti uker skulle det ta før jeg så mine igjen.  Jeg viste ikke hvor vi bodde eller hva de tre andre drev med.  Ikke hadde jeg inntekt heller.  Men jeg hadde en Farmenseier i lomma.

 

Tida der inne skal jeg ikke skrive så mye om nå.  Det blir for langt, og kan spares til en annen gang.  Kort fortalt var tilværelsen på mange måter ikke ulik den jeg kom fra.  Masse dyr, utedass, enkle arbeidsforhold og til tider knallhardt fysisk arbeid.  For de som jobba i stede for å sluntre unna eller i verste fall sabotere.  Sulten var jeg sjelden, men ikke sjelden i stor næringsbrist.  Det ble alt for få kalorier og alt for lite protein i kosten i dager i strekk, så det gikk utover holdet på de som jobba hardt.  Selv gikk jeg ned over en kilo i uka, noe jeg sikkert ikke hadde vondt av, enda jeg spedde på med å spise grisepellets når vi jobba.  Det besynderlige var at enkelte klarte å gå like mye opp.  Det verste var selvfølgelig fraværet av familien og alle man kjenner, gnisningene i gruppa og det totale fravær av ytre inntrykk.  Vi viste ikke hvor mye klokka var, hørte ikke musikk, ante ikke hva som skjedde utenfor bobla vår i det hele tatt.  Og vi ble selvfølgelig overvåket døgnet rundt.  Det er jo liksom poenget med å være der.  Jeg har mange ganger sammenligna det med en inntil ti ukers hyttetur med en gjeng du ikke kjenner og i stor grad ikke har noe til overs for.  Men vennskapet kom etter hvert og ble sterkere etter som ukene gikk.  Vi som var med fra starten til finaleuka ble tett sveiset sammen, og jeg trur virkelig det var sånn at alle unna alle andre seieren.  Vi var seierherre uansett alle sammen som hadde jobba oss gjennom ti ukers strabaser.  Og så ble det meg da.

 

Et halvt års tid etter var jeg ?litt Beatles? for ei kort stund.  Det var et svare ståhei, men roa seg fort, og påvirker overhode ikke livet mitt i dag.  Det åpner ingen dører, men det stenger ingen heller.  Fortsatt hender det folk prater til meg og sier de husker meg, og lite kan vel bli koseligere enn det.  Og Farmen interesserer meg fortsatt veldig lite.  Men det er klart at minnene kommer hver gang det sendes en ny sesong, men jeg føler meg veldig ferdig med hele settingen.  Men selv om jeg i år bare har sett en halv episode er jo media full av stoff fra serien, så det er umulig å stenge det ute.  Jeg har ikke noe ønske om det heller.  Og det er et par ting som forbauser meg like mye hvert år. Som jeg, tungnem som jeg tydelig vis er, ikke får inn i skallen.  Det ene er det brennende engasjementet forbausende mange legger for dagen.  Dette konseptet, og sikkert mange andre TV-konsept også, fyller tydeligvis et vakuum i mange menneskers liv.  Og hvis noen skal være glad for at Farmen fenger så må det jo være meg, det er ikke det.  Det er den gløden som legges for dagen som får meg til å stusse.  Ord som hat hagler i kommentarfeltene.  I uendelige diskusjoner beskriver folk stolpe opp og stolpe ned mennesker de ikke kjenner.  Fascinerende.

 

Det andre som ikke slutter å forbause meg er at det i hver sesong synes å dukke opp en kranglefant og sabotør som står fram i etterkant og påstår å være framstilt feil.  Jeg fatter ikke at det går ann.  Alle som er med på dette vet at vi skal invadere stuene og livet til hundretusener av mennesker tre ganger i uka i over to måneder.  At våre ord og handlinger vil bli vurdert og veid må da være en selvfølge.  Mange trur vi som er med blir tildelt roller i det såkalte spillet, at Strix og TV 2 ber oss handle på forskjellige måter for å lage god TV.  Det stemmer altså ikke.  Alt vi gjør gjøres av fri vilje og uten innblanding fra noen.  Det finnes ingen manus, ingen regi annet enn innmarsjer til ting og tvekamp, og ut og inn av marked.  Ellers er det oss dere ser på godt og vondt.  Det som vises på TV er det vi har sakt og gjort, reint og nakent.  Selvfølgelig ser dere jo ikke alt, da hadde det blitt Farmen minutt for minutt, noe ingen hadde giddet å se.  Alle dagene med klesvask og venting. All småpraten i kveldstimer, og i fjøs og låve, busker og kratt.  Og med opptil tre kamerateam i sving opptil 10 timer i døgnet er det klart at 90% aldri blir vist.  Det er selvfølgelig når det skjer noe det er noe å se på.  Når temperaturen stiger, når konfliktene kommer til overflata.  Og går du inn i en sånn setting og utbasunerer at her kommer jeg, og det er ikke for å bli likt, det er for å bli lagt merke til og vinne for en hver pris, så regn med og ikke bli likt da!  Av oppunionen, av alle dem du invaderer stua til tre timer i uka.  Ikke forvent at folk vil syns du er en grepa kar hvis du velger å kjefte og bråke, og legge all energi i å hindre andre i å få en kniv i stedet for å bruke den for å bidra til å skaffe gjengen mat på bordet.  Du blir aldri folkehelt av det.  Men å ta steget fra å mislike til å hate, ja endog true en drittsekk, det vil jeg aldri forstå, og jeg tar skarp avstand fra det.  Hold dere for store til det folkens, elles er dere jo ikke mange hakk bedre selv.

 

Som en avslutning må jeg komme med en stor takk til alle som fulgte ?min? sesong, og måten dere behandla meg på under og etter serien.  Det var en fantastisk opplevelse i livet mitt å bli omfavna av så mange snille mennesker.  Føle en sånn varme til del.  Og neimen om jeg veit hvorfor.  Kanskje fordi jeg var en uforfalska versjon av meg selv.  Jeg var Tommy før Farmen, under Farmen, og etterpå.  Med mine pluss og minus.  Med to sider på den medaljen livet er.  På godt og vondt.

 

Så kos dere med resten av Farmen i år da, så finner jeg på noe annet i mens.

     

Da Monica skulle dø.

Det året dattera mi skulle dø så alt for tidelig.

 

Å få et barn er som kjent en altomfattende ting.  Særlig å få det første barnet, siden alt er nytt og uprøvd.  Der vi skilte oss ut fra de fleste andre førstegangsforeldre var at vi bodde på ei øy sammen med fire pensjonister.  Hvor det var båtanløp en gang om dagen, ingen skole og barnehage og hvor det ikke var født et barn på over tretti år.  Bra med sauer og andre dyr var det dog.

 

Svangerskapet gikk helt greit reint fysisk, selv om det på alle vis var en påkjenning.  Selvfølgelig var vi lite erfarende i gamet, og Heidi gruva fælt for fødselen, sykehusskrekkslagen som hu er i utgangspunktet.  Det hjalp nok heller ikke på at det plutselig krydde av kvinnfolk som hadde føda i tide og utide, og som kappest om å ha hatt det verst.  Det lå vist nok en adling i å lide i utallige timer med påfølgende revning fra navle til et stykke opp i korsryggen.

 

Vel, drektighetstida for et damedyr er ikke gjort på en dag, så det ble en hverdagsrytme av det også, med endret fokus og vesentlig sunnere livsstil.  Da barnet endelig fant det for godt å komme til verden gikk det etter forholda bra.  Sikkert lett for meg å si, men uten komplikasjoner i det minste, og i tidlige morgentimer 29. september det året lå ei tilsynelatende prikkfri tulle i arma til ei mor som fikk livet snudd på hodet.  Og ved siden av satt en like forvirra far.  Alt dette hadde skjedd mens hundrevis av mennesker kjempa for livet i Østersjøen da Estonia gikk til bunns.  Livet er fult av motsetninger og absurditeter.

 

Etter mye om og men foreldrene imellom viste deg seg at jenta het Monica, og at endringene i livene våre utelukkende var positive er hevet over tvil.  Monica åpna dører inne i meg til rom jeg ikke viste eksisterte, med tanker og følelser jeg ikke kjente og den dag i dag ikke har ord på.  Det første året gikk som en lang drøm, med ei ?snill? lita tulle som spiste og lo, sov om natta og gurgla og jabba hele dagen.  Første gang vi stussa på om det kunne vare noe unormalt motorisk var når hu godt og vell runda året uten å gjøre tegn til å prøve å reise seg.  Vel, sein men det var ikke noe alarmerende i det.  Det neste vi stussa på var at hu, da hu endelig reiste seg opp og gikk langs stoler og bord i 17-18 månedersalderen, alltid valgte å slippe seg ned på kne når hu skulle krysse åpne gulv.  Selv om hu kunne gå uten å holde seg.  Det viste seg også da hu reiste seg at føttene pekte markant innover på begge ben, så hu snubla ustanselig i egne føtter.  Og gikk på trynet.  Uten å ta seg fore.  Da hu etter hvert skulle øke farta til springing skjedde ingen ting egentlig.  Forskjellen på gang og springing var at når hun mente å springe løfta arma opp foran bringa.   Like smått og ustøtt gikk det.  Trapper og ulendt terreng viste seg også å være en umulighet, i likhet med å reise seg fra et av de utallige fallene uten hjelp fra noe eller noen å støtte seg til.  Vi tok kontakt med helsesøster og lege med lista av bekymringer, og dermed var sisyfosarbeidet mot helsevesenet i gang.

 

Ingen skjønte noe, men ingen turte å si det.  Vi var gjentatte ganger hos ortoped, og svaret var alltid det samme:  Hun har en skjevstilling i bekkenet som gjør at tærne peker innover, og hun vil vokse det av seg.

Vi var selvfølgelig glade for at skjevstillingen var noe som kom til å rette seg, men det måtte være noe mer.  Noe annet også.  Hu opparbeidet tilsynelatende ikke fysisk styrke ved trening, fikk aldri opp farta, hadde ufattelig sene reflekser og generell elendig grovmotorikk.  Klarte ikke kaste en ball uten å bruke hele overkroppen, og skulle hun ta i mot en ball, klappa arma om tomme lufta når ballen tok bakken.  I helsevesenet var vi lyst i band.  Hysteriske foreldre hadde de slett ikke stunder til.  Derfor bestilte vi time hos en privat klinikk i Trondheim, og etter nok en rutinemessig bøy og tøy undersøkelse med påfølgende testing av muskelstyrke sa legen de forløsende ord:  Jeg skjønner ingen ting av dette her jeg.  Her må jeg ha hjelp.

Dermed ble det satt sammen et tverrfaglig spesialistteam ved barneavdelingen hos RIT.  Nå skulle ting komme fram i lyset.

 

Ei stund etter dro jenta og jeg til byen sammen for å bli ei uke.  Mamma ble igjen på Sauøya for å drive gård og grunn.  Og passe på lillebror selvfølgelig, som hadde kommet som en ny gave til oss tre for en tre års tid siden.  Etter mye om og men foreldrene imellom viste det seg at det heldigvis var Jostein.  Monica var blitt stor skolejente på sånn cirka åtte år.   Vi ble installert på firebarnsrom, noe som selvfølgelig innebar fire syke barn og fire bekymra foreldre uten en skillevegg.  Det eneste vi hadde felles var motviljen mot å være der.  Vi ble vekket ?hundre? ganger hver natt av gråt, alarmer og legetilsyne av de sykeste.  Etter to netter takka vi for oss og leide oss hotellrom, hotell om natta og sykehus om dagen.  Det hjalp fælt.  Hver dag var jenta gjennom smertefulle tester og undersøkelser.  Urinveien ble undersøkt, det ble sendt svak strøm fra hodet til føttene for å se hvor lang tid det tok og all motorikk og muskelkraft samt reaksjonsevne og bevegelsesmønster ble målt og loggført.  Det var mer også, men jeg husker ikke alt i detalj.  Heldigvis.  Monica ble etter hvert veldig sliten og sårbar.  Jeg var ikke lite kjørt psykisk selv heller.  Alt toppa seg siste dag da det skulle tas en biopsi i lårmuskelen i narkose.  Jeg var der da hu sovna og ba dem hente meg før hu våkna igjen, så hu skulle tru jeg hadde vært der hele tida.  Så var det bare å vente.  Men nei da, de henta meg selvfølgelig for seint, og jeg fant ei forlatt, forgrått og utspydd lita dame i senga.  Gjennom tåret og spyrier ser hun plutselig på meg og stiller spørsmålet ingen foreldre vil ha: ?Hvorfor må det være meg pappa??.  Jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake.  Må forresten det nå også, kjenner jeg.  Til slutt hadde jeg bare et svar å gi: ?Jeg veit ikke jenta mi.  Jeg veit bare at livet er urettferdig, og hadde jeg kunnet så hadde jeg bytta plass med deg.?  Dette var ikke tida for bortforklaringer og slett ikke tida for ?svakhet? i å knekke sammen i krampegråt slik kroppen min skreik etter.

 

Seinere på dagen skulle alt bare bli verre.  Monica kvikna smått om senn til etter narkosen, og vi gjorde oss klare til utskriving, ei siste natt på hotellet og hjemreise dagen etter.  Rett før vi skulle gå kom nevrologen som ledet teamet plutselig til oss og ba meg bli med.  Vi gikk til et kontor borti gangen og Monica fikk ikke bli med inn, så hun ble plassert ved et lekebord i gangen.  Vel inne sa hun ?Vi har en diagnose.  Hun har en sjelden sykdom som heter spinal muskelatrofi.  Det verste med den er at det ikke finnes noe kur, og den er progreserende.  Det betyr rett og slett at musklene hennes sakte visner og til slutt dør.  Hun vil snart sitte i rullestol uten krefter til å gå.  Så vil hun ikke lenger orke å løfte armene så hun får spist.  Da blir hun sengeliggende og må først mates med skje, siden med sonde når svelget blir lamma.  Husk at lunger og hjertet også er muskler, så siste fase blir respirator før hjertet svikter til slutt.?  Lamslått satt jeg og stirra før jeg fikk suma meg nok til å spørre om hvor lege det var snakk om.  Det var det umulig å svare på.  Det var mange grader av sykdommen, så det kunne gå fort og det kunne ta lang tid.  ?Hva er lang tid? spurte jeg.  Noen år var svaret, vi kunne ikke regne med å oppleve at Monica ble 20 år.  Så peip det i lomma til legen og hun måtte gå.  Og der satt jeg aleine.  Vettskremt og nesten ikke i stand til å ta vare på meg selv.  Ute i gangen satt en smørblid drøm og lekte med Duplo, og gleda seg til å komme hjem.  Hvor jeg tok kreftene fra veit jeg ikke, men jeg kom meg da opp på beina, tok jenta i ei hand og kofferten i den andre og gikk ut til en taxi.  Fremme på hotellet stabla jeg øyenstenen min opp mellom dyner og puter i dobbeltsenga, satte på tegnefilm på TV, pøste på med Cola og godis og så jeg bare skulle gå meg en tur.  Så rava jeg ut i høstkvelden i trange veiter på Kalvskinnet mens tanker og følelser raste i meg.  Jeg gråt som en unge og ropte til alle guder at de skulle la det uskyldige barnet være.  Hu har ikke gjort noe galt hele sitt korte liv og skal bare ikke straffes på noe vis.  ?Kom å ta meg!? brølte jeg, ?så skal dere pina dø få en og sloss med!!?  Men ingen guder svarte, og jeg måtte ta meg sammen, rusle tilbake og være en trygg og rolig pappa.

 

Vel hjemme ble alt annerledes.  Vi måtte bare innstille oss på at livet hennes snart ble et helvete av ubehag, fysiske problemer og smerter, før vi skulle bære henne til ei alt for tidlig grav.  Og hva skulle vi fortelle Monica?  Ingen av oss er tilhenger av å lyve om virkeligheten for barn, men dette ble for brutalt.  Vi bestemte oss for en gylden middelvei.  Vi sa ikke noe om progresjonen av sykdommen, det fikk vi ta ettersom symptomene meldte seg, men bestemte seg for å fortelle at hun aldri ville lære å løpe og hoppe som andre barn.  At hun alltid ville slite med trapper, terreng og det å komme seg opp.  Stikk i strid med alt vi alltid hadde sakt.  Da jeg tok meg sammen og fortalte henne det sa hu bare ?Ja vel?, og fortsatte å leke.  Jeg ble lett forfjamsa og spurte om hu ikke helt forsto hva jeg sa, men hu bare så rett på meg og sa ?Det gjør ikke noe det pappa.  Jeg liker meg selv sånn som jeg er jeg.?  Tårene satt løst i den tida, og nå trua de med sin ankomst igjen.  For det første fordi dette lille, vakre barnet var klokere enn de fleste voksne jeg kjenner og for det andre fordi jeg satt der og løy.  Jeg ?viste? jo at hun ikke ville forbli sånn som hu var.  Det var ei uvirkelig tid.

 

Det gikk et år på et vis.  Det var sorg og gleder, og det var tett oppfølging av en gjeng ved en klinikk i Trondheim.  De sa vi ikke skulle trene henne, for det hjalp ikke, bare plaga barnet uten nytte.  Og vi burde helst plassere henne i rullestol så fort som mulig så hun slapp å gå og falle hele tiden.  Vi forberedte oss også på å flytte til et sted hvor vi var nær ved pleiehjelp.  Men nok en gang var det noe som ikke stemte.  Vi trossa alle råd og kjøpte ergometersykkel.  Da vi fikk den klarte hun ikke å trå rundt på det letteste, så vi satte oss hver dag og hjalp de små føttene over kneika så hun kunne trå ned igjen.  Men ganske snart klarte hun det selv.  Ikke bare på første gir, men også andre og etter hvert tredje.  Dette stemte ikke med fasiten, men vi sa ikke noe.  Og da året var gått kom de etter en kontroll på klinikken til oss og sa at de hadde tatt feil.  Det var ikke atrofi lell.  Hva det var viste de ikke, men hun kom i hvert fall ikke til å dø av det!  Det rare som skjedde da var nesten ikke til å ta inn.  Vi fikk jenta vår, beibien vår, i gave for andre gang.  Men jeg ble uforståelig nok rasende.  Nesten like rasende som da jeg fikk beskjed om at hun skulle dø.  At vi hadde måtte gjennomgå et år med å forberede oss på at Monica skulle råtne på rot fordi de ikke klarte jobben sin og satt og gjetta ble for mye for meg.  Så sa de at vi måtte begynne å trene henne for å bygge opp muskelmasse.  Vi sa at vi hadde gjort det hele tiden, og de viste ikke om de skulle kjefte for at vi ikke hadde fulgt legenes råd eller om de skulle rose oss for framsynthet.  Alt rant ut i sanden, og sinne fortok seg fort og ble erstattet av en usigelig glede og takknemlighet.

 

Siden har livet gått sin gang med Monicas barndom og ungdom tett innpå oss.  En oppvekst som på alle vis var annerledes.  På ei øy med bare broren å leike med, på en skole på naboøya med en til tider kald og strabasiøs skolevei i snøkov og brottsjøer, hvor de var få men ikke alle var like snille mot ei jente som var annerledes.  Med dyr, fødsel og død tett innpå seg.  Uten å kunne hoppe tau, spille fortball og knapt nok leke gjemsel, siden hun ikke kom seg opp, ned og inn til gode gjemmesteder før den som sto hadde telt til hundre.  Men det hun mangla i fysikken tok hu godt igjen i intellektet og en kløkt til å finne løsninger.  Når det skulle spilles fotball på tunet rusla hu rolig rundt midt på banen og var myndig dommer.  Hun definerte alltid sin egen rolle i leken.  Og der står hun i dag.  Ei handikapa, nydelig ung dame, med integritet og styrke man bare må beundre.  Og litt bak og ut til siden står en stolt pappa som er takknemlig for at hu lever og går på egne ben.  Som er stolt av hva han fikk til og skjemmes over alle de gangene han feila.  Men som jeg sa til en åtteåring i tårer en gang: ?Livet er fanken ikke rettferdig.?             

To tekster i ett.

 

TANKER VED OLDEFARS GRAV.

 

 

Hvem var du, oldefar?

Jeg står foran grava di som så mange ganger.

I dag er det bare jeg her. Og du. Og de andre som sover stille rundt oss.

På en gammal stein står det når du ble født og når du døde.

Det vet jeg om deg.

Men det i mellom, det vi kaller livet, er borte for oss som aldri møtte deg.

Jeg tar av meg hanskene og legger dem på steinen.

Vann og vindtette vidundervanter av gortex.

Landvinden biter meg litt i huden med januarjeksler.

Jeg tenker at de hanskene hadde sikkert du mer bruk for enn meg.

Du skulle hatt noe sånt når følelsen ble borte fra fingra i uendelige økter med skjellkliving på iskald sjå.

Eller når nord-østen gnog over knoker i åpen båt.

Har vanskelig for å forstå slitet du måtte tåle.

Og savnet.

Savnet av sikkerhet for framtid, for familien.

Husmannsfamilien.

Savnet av ei kjerring som mønstra av så alt for tidlig.

 

Jeg veit at du var snill.

Veit at plassen etter deg ble uendelig tom.

Jeg veit også att du ble fortvila og sint når datra di kom i uløkka.

Ungen skulle du aldri legge øyer på sa du.

Så fikk tulla navn etter hu som ikke lå inntil deg om natta lenger.

Da de la a i fanget ditt gråt du stille.

Siden lå ungen i armkroken din når du lå skjømming.

Hver dag når du ikke var på sjøen til seine kvelden.

Du sang og tralla til øyenstenen.

Lærte bort gamle regler.

Så gamle at de var med folket ditt som søkte utover fra nød hundre år tidligere.

Hu er gammal nå, veitjungen.

Eldre enn du var da du døde.

 

Så veit jeg at du rodde all din dag.

Åfjordfæring.

Motorbåt hadde du lite til overs for.

Kanskje fordi du ikke hadde råd og fnøys det foraktelig bort.

Kanskje fordi det var litt skremmende med nymotens påfunn.

Du hadde tross alt røttene langt nede i 1800-tallet.

Hvis det var derfor du fortsatt rodde kan jeg godt forstå deg.

Jeg vil tru at en semidisels innfløkte mekanikk virka like fjern for deg,

som dagens dingser er for meg.

La ungdommen ta seg av det.

Vi midt i livet ror videre.

 

Det er stille her ute nå oldefar.

Som sakt er jeg det eneste menneske her i dag som har puls.

Du forsto det nok da unga tok med familiene og for.

Men at det skulle gå så gærli skulle vel ingen tru.

All jord som ble brutt ligger brakk.

Husa er tomme 50 uker i året.

Færingen gikk på sankthansbålet i 75.

 

Jeg blir nå hos deg ei stønn til.

Er jeg riktig heldig legger dem meg her en dag.

Sammen med deg.

Så kan du hente meg i båten også ror vi sammen utover dit drømmene bor.

Du kan godt få sulle en gammel sang for meg.

Men bare hvis du vil.

Oldefar.

 

 

Ingenting blir borte den dagen vi drar ? av det som teller over tid.

Øya blir langt fra livløs

om dampen ikke kommer med varer og post

impulser fra omverdenen

om porten på feskbrøgga er stengt for lengst

havna er tom

om lygarbenken har hørt si siste skrøne.

 

Det eneste umistelige er lyden av barnelatter.

 

Naturen trasker ufortrødent videre på veien gjennom evigheten.

Oteren setter forgjengelige spor i skjelden snø

været skifter

årstider skifter

lyngen blomstrer ? blomstrer av.

 

To ganger i døgnet flør Frohavet og skjuler skjellsanda i Sørvalen

og av og til tar den skikkelig i

og forgyller Øversletta med flytende sølv.

 

 

 

En navlebeskuers bekjennelser

En navlebeskuers bekjennelser.

 

 

Jeg våkna i går med en klar tanke i hodet, og det skal man jo at på alvor.  Klare tanker kan det gå langt og lenge mellom, og sånn i otta er det jo en besynderlighet i seg selv.  Jeg tenkte at det var på tide å skrive litt om hvorfor jeg av og til tar meg tid til å dele tanker med dere.  Hvorfor jeg ble en blogger rett og slett.

Ordet har alltid vært viktig for meg.  Da jeg var liten gutt lekte vi ofte hjemme med ord.  Rim og regler, ordspill og verbalt tull og tøys satt løst innafor mitt barndomshjems vegger.  Da jeg begynte på skolen viste det seg at jeg sleit med lesing og rettskriving.  Bokstavene ville rett og slett ikke stå i ro på arket, så de bytta plass som det passa dem, og det kunne rett som det var ende i høytlesing akkompagnert av høylytt latter i klassen.  Med påfølgende sprutrødme og stotring.  Allikevel fasinerte dette språket meg.  Sakte men sikkert stava jeg meg strevsomt og møysommelig gjennom barnebøker og etter hvert utrolige eventyr om Hardygutter og Musketerer som opplevde det utroligske.  Usedvanelig tidlig fikk jeg også sans for dikt gjennom møtet med Skjæråsen, Jan Erik Vold, Gunnar Bull Gundersen og dikter Arild.  Jeg var ikke gamle tassen før jeg satt ord ned på ark selv og kalte det for dikt.

Jeg hadde ikke mye å fare med som barn og tidlig ungdom.  Jeg kunne ikke spille fotball og springe fort verken på beina eller på ski, jeg ble jo sliten må vite.  Jeg var ikke tøff nok til å henge med de tøffe og ikke flink nok til de flinke.  Og de syns jeg ærlig talt stort sett var rimelig kjedelig også.  Dermed ramla mellom stolene.  Jenter forsto jeg tidlig at jeg ikke hadde draget på.  Så var jeg ærlig talt ikke fruktfatet i det lotteriet heller.  Snarere den dorullkjernenissen som var trøstegevinst.  Rødt hår og fregner, melkehvit eller griserød hud, øra på stilker og et overbitt selv Freddie Mercury misunte meg hadde den gavemilde naturen gitt meg.  Så dermed var det løpet kjørt.  Men jeg fant noe jeg trivdes med, noe jeg mestra.

Jeg hadde min første rolle som prinsen i Prinsesse Snøhvit og Rosenrød i en skoleoppstilling i sjetteklasse.  Det var berusende.  Teater var tingen.  Jeg sto plutselig i lyset, og alle i salen så på meg da jeg framsa mine vektige replikker.  Siden ble det barneteater og etter hvert amatørteater i Lier.  Detta var gøy!

Da jeg var 25 flytta vi som kjent til Sauøya og senelivet var tilsynelatende over.  Men den gang ei.  Jeg skapte smått om senn min egen sene.  Gjennom historiefortelling i Froan kapell, diktlesing og historiske vandringer hadde jeg et lydhørt og takknemmelig publikum bokstavelig talt på døra.  Gjennom tilfeldigheter kom jeg også i kontakt med artist- og musikermiljøet i Trønderlag, og produserte i en periode tekster til flere komponister og artister gjennom spennende og utviklende samarbeid.  Farmen og ettervirkningene ble jo også på mange måter en sene, selv om jeg da ikke spilte noen annen rolle enn Tommy.  Så ble det stilt.  Veldig stilt

En av de få tinga jeg savna med Sauøya var senen, publikum og responsen, noe som resulterte i akutt skrivesperre og tap av tru på eget talent og egne evner.  Jeg hadde jo ingen å skrive for lenger.  Tankene på bok har selvfølgelig lenge vært nærliggende.  Jeg veit jo at jeg kan skrive.  Men jeg ser på det å være forfatter som et håndverk på lik linje med andre.  Det å tru at jeg kan skrive en roman bare fordi jeg kan skrive er for meg like absurd som å tru at du kan bygge et hus fordi du klarte å legge et terrassegulv eller tru du kan jobbe som kokk fordi du får til en faen av en fårikål.  Respekten for yrket er for meg for tiden for stor rett og slett.  Dermed måtte jeg se meg om etter noe annet.  En blogg muligens?

Nei ærlig talt.  Som så mange andre på min alder så jeg på detter fenomenet som noe tull tenåringsjenter drev med.  Eller pyntesyke husmødre.  Eller treningsnarkomane.  I hvert fall ikke halvgamle gubber med hodet bredfult av ikke noe annet en hverdagstanker eksistensielle grublerier.  Jeg lufta det med mine nærmeste og de sa hvorfor ikke.  Jeg lufta det på facebook og mange av dere sa smell tell, jeg vil lese.  Da var A sakt og resten av alfabetet sto der og gliste til meg.  Jeg tenkte videre som så at en blogg må da egentlig være som en hver annen form for uttrykk.  Jeg bruker ikke tid på musikk og litteratur, eller TV-program for den saks skyld, jeg ikke liker.  Jeg skipper det bare, men hater ikke at det er der lell.  Jeg leser ikke blogger om sminke og gardiner, om hvor flinke folk er til å oppdra barna eller bake, fordi det ikke interesserer meg.  Siden jeg ikke trener leser jeg ikke treningsblogger, og alle som veit hvordan jeg ble seende ut i voksen alder forstår godt hvorfor jeg ikke leser frisørblogger.  Men jeg hater dem slett ikke av den grunn, og at noen jyplinger tjener penger i søkk og kav på det de driver med er sikkert fint for dem.  Jeg har ikke ambisjoner om å spise av lasset, til det når jeg nok for få.  Men de jeg når ble mitt nye publikum og min nye sene ble dermed virtuell.  Selvfølgelig savner jeg fortsatt å se folk foran meg som ser og lytter, og jeg nekter ikke for at jeg savner applausen.  Men det meste av dette oppveies av responsen jeg får av dere som gidder å lese.

Selv følger jeg bare med på tre blogger og de har en del likhetstrekk.  Den ene kjenner jeg svært så godt, den andre kjenner jeg sånn passe uten at vi har et nært vennskap og den tredje har jeg aldri møtt men har godkontakt med her ute i denne virkeligheten.  Felles for alle er at de er damer, sånn cirka en generasjon yngre enn meg og lever et liv som er resultat av at naturen har utrusta dem utenfor standardmalen på forskjellig vis.  Også skriver de åpent, nakent og dønn ærlig om utfordringene dette har gitt, men også fordelene ved det å være annerledes enn de fleste.  Dett er uttrykksformer og tanker som appellerer til meg, og som jeg tilstreber å få til selv også.

Er jeg navlebeskuende da, fordi jeg skriver om meg selv?  Selvfølgelig er jeg det.  Det er vi vel alle i større eller mindre grad.  Vi bryr oss om det som er nærmest selv om vi tenker og grubler på store ting også.  Så er det jo ingen tvil om at hvis noen er ekspert på Tommy, hans tanker, følelser og liv, så er det meg.   Derfor ble det som det ble, kort og greit.

Nesten til slutt vil jeg takke dere hver i sær for at dere leser det jeg skriver.  Dere forstår ikke hvor fint det er for meg å vite at dere er der og at mange av dere virkelig setter pris på orda mine.  Gang på gang merkelig nok.  Dere har på forunderlig vis blitt en del av min virkelighet, og sporer meg til å tørke støv av tastaturet.  Det er i ferd med å få meg over skrivesperra, noe som gjør dagene mine lettere.  Jeg har også på nytt kontakt med en spennende artist som lurer på å bruke noen av mine tekster på sitt nye prosjekt.  Det sporer også kreativiteten.  Helt til slutt må jeg fortelle dere at jeg på tross av fantastisk mange positive tilbakemeldinger også har fått høre andre ting.  Noen har etter egne innlegg andre steder blitt advart mot å bli som meg, sånn skrivemessig.  For jeg bretter vist ut alt for mye av mine følelser sånn i all offentlighet.  Det må nå en hver mene hva man vil om, men hvis du fortsatt leser dette, som du åpenbart ikke setter pris på, vil jeg bare ønske deg god bedring.

     

     

En dag til ettertanke.

Jeg er så heldig å være på Frøya denne helga, akkurat når det ble arrangert et foredrag om lyrikeren Tor Jonsson på biblioteket.  Jeg "traff" denne karen for fullt gjennom en CD av Andrej Nebb som heter "Kvite fuglar".  Her møtes til tider rå postpunck Jonnsons såre og til tider svært depressive tekster.  Siden jeg er gammel rocker og utstyrt med et blått og melankolsk sinn, traff dette meg som et spark i mellomgulvet, og jeg brukte en del energi og tid på å bli kjent med historia til og forfatterskapet til denne dikteren og skribenten.  Og han hadde slett ikke noe lett liv den karen.  Han kom fra fattige kår på en husmannsplass i Lom, og når han var åtte år måtte de forlate denne og flytte til en plass uten jord.  Han kalte huset for "Stusligstuggu", lenger ned kom du ikke på rangstigen.  Da han mista faren i ei arbeidsulykke som trettenåring var det bare mora igjen å forholde seg til..  Dette ga en stek morsbinding som skulle vise seg etter hvert å stå i veien for forholdet til andre damer.

For å gjøre historia kort gikk han på nederlag etter nederlag i livet, selv om han etter hvert ble en anerkjent lyriker.  Han klarte aldri å komme seg fri fra kompleksene som fattiggutt og fysisk taper i barne- og ungdomsåra, og tungsinnet tok tak for fullt.  Ut i fra det jeg har lest er jeg ganske sikker på at han var skikkelig bipolar, og at han selvmedisinerte seg med dugelige doser alkohol en allment kjent.  Det har nok ofte vist seg ikke å være en god medisin.  Han hadde aldri draget på damene og opplevde vist ikke fysisk kjærlighet noen gang i sitt korte liv.  Det siste store nederlaget kom da han feila med den eneste dama som viste sann interesse for ham .  Jula 1950 ble brukt til opprydding i manuskripter, før han i januar året etter låste seg inne på hybelen, skrev et par tekster og tømte et pilleglass.  Dagen etter ble han funnet da Tarjei Vesaas, en bekymra venn, brøyt seg inn og fant ham.  Liver sto ikke til å redde, så han forlot sin jammerdal etter et par dager på Rikshospitalet.

Et av dikta som lå igjen ved siden av senga, og muligens var det siste han skrev, har satt varige spor i meg.  På sitt strenge nynorsk setter han ord på de innerste og mest skremmende tankene et desillusjonert  sinn kan romme.  Jeg vil dele det med dere.  Ikke for å forherlige depresjonen.  Og for all del ikke ymte om at selvdrap er en lettvinn løsning.  Men det er en kjensgjerning at noen velger det, og kanskje kunne det vært færre hvis vi var bedre til å se hverandre.  Plukke opp signalene som sendes bevist og ubevist av medmennesker som sliter i livet.  Ha en oppløftende helg (noe jeg garantert ikke har bidratt til nå). 

 

Så stig da i meg, einsemd,

storm mitt jordlivs siste skanse

og øyd min tøringsdraum om lykke her.

Du avgrunnsvimre jord,

ver du ei anna verd,

gjev all din løyndom i denne gjennomlyste morgenstund,

i denne timen før dødens store dag,

når einsemdrøyster ropar meg atende

til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all min einsemd mot ei siste grense,

mitt liv var draum forutan visse,

og derfor eig eg ikkje jorda lenger - men livet skal eg aldri, aldri misse.

 

 

 

Dagens dikt - for den som måtte ha interesse av sånt noe.

Dette diktet er i bunden form og skrevet på et tilnærma normert bokmål.  Det er skrevet for lenge siden, i en tid hvor jeg jobba mye med norrøn mytologi.  Det handler i ytre forstand om familien til havguden Ægir.  Han og kona Ran hadde ni døtre som var de forskjellige bølgene, eller båra, og de forskjellige jentene/damene bar navn som beskrev båretypen.  Den milde og gode var representert ned snille Duva mens den styggeste som tok liv var representert ved Kolva.  Mine tanke i disse linjene gikk på brytningen mellom disse søstrene.  Hvordan den ene måtte tåle forakten for at den andre skulle få rosen.

Når jeg leste det i ettertid så jeg at jammen har det i seg allmenngyldige ting som er aktuelle i alle samfunn i dag.  Hvordan skal de vakre, snille og populære kunne måles og skinne i glansen hvis ikke det finnes sorte får og en gemen hop å måle dem mot?  Men hvem er vi til å dømme?  Vi er forskjellige alle sammen, og noen er jammen mer forskjellige enn andre, men ingen har valgt sitt ytre eller sitt sinns irrganger selv.  Vi er alle produkt av gener og miljø, og da får jammen den eller de som steller med sånt en plass i evigheten være med å ta støyten når evig straff eller belønning skal utmåles.  Syns nå jeg.

 

    

 

 

JEG MÅTTE BÆRE FOR BEGGE

 

 

Jeg måtte bære for begge

når smerten ble utdelt ble du uten bør

men ingen kan velge sin lagnad

har jeg skyld i hva jeg er og gjør?

 

 

Du ble den snille og pene

deg ga de godhet og lykkelig liv

jeg ble den folk skulle frykte

den de kalte ond og destruktiv

 

 

Så du skulle skinne og glitre

sto jeg inni skyggen med hutrende hat

når du svinset rundt i din skjønnhet

satt jeg i mitt isne isolat

 

 

Men hvem hadde sett alt det fagre

hvis jeg ikke var så uendelig stygg

og hvem hadde sanset det søte

uten osen av mitt bitre brygg

 

 

Har du fortjent all den rosen

som blir deg til del for den gaven du fikk

mens jeg ser at alt viker unna

mitt vemmelige vesen og mitt blikk

 

 

En dag skal gudene ta deg

og løfte deg opp til en ny dimensjon

mens jeg skal forringes og dømmes

for ondskap av de som skapte meg ond

Helga er verst.

Det er stor forskjell på enslighet og ensomhet.  Men jammen kan de komme i par.  Hånd i hånd.  Vi har som kjent så lett for å skrive i sosiale media om hvor fint vi har det, og det er jo bra.  At folk har det bra mener jeg.  Men jeg har det ikke alltid bra, som alle andre.  I en tilværelse av enslighet som ikke er valgt fordi det var det jeg ønsket skal jeg ikke stikke under en stol at jeg til tider er ensom.  Og  helga er verst.  Alle dager som fjøsnisse er like, så godt som.  Det melkes og møkkes, fores og strigles, kalver koses og serveres drikke og strå, det vaskes og ryddes.  Så gjør man det samme om igjen .  Og om igjen.  Så er det kveld og en dag mindre igjen å leve.  Lørdag skiller seg ikke fra tirsdag, og helligdag er fremmedord.  Lite lyst til å lage mat kan man også få, når det ikke er noen å dele den og dagens tanker med.  Blir fort ei kneipskive ved benken når man kommer på at man er sulten.

Skriver jeg dette for å klage?  For å få sympati og elektroniske tomler opp og imaginære klapp på kinnet?  Langt i fra.  Jeg veit godt at min nåværende tilværelse er et produkt av mine valg og motvalg opp gjennom åra.  Jeg valgte å ikke utdanne meg, valgte spenning og eventyr framfor økonomi og trygghet og jeg valgte å ikke se framover og å sikre meg med fast jobb og opptjening av pensjon.  Da er man ikke særlig attraktiv og kan velge og vrake i jobber når man bikker femti.  Hvorfor skriver jeg det da tru?  Jo jeg skriver til dere som fortsatt gidder å lese for å minne dere som har noen å dele livet med om å huske på å sette pris på det.  I dag.  I kveld.  For det er lørdag og for de fleste brudd i hverdagsrutinene.  For alt dere opplever nå i helga er en bitte liten del av et langt intermesso.  Det kommer uansett faen til å ta slutt.  Plutselig har det gått så lang tid at ungen ikke sitter på fanget ditt lenger.  En dag kommer du ikke til å følgen noen til sengs, sitte på sengekanten og småprate og synge Trollmor før du pakker dyna godt rundt den lille skrotten og kysser panna god natt.  En morgen er det ingen å vekke fordi unga har fløtta, og kanskje det ikke er noen å våkne med fordi livet har brakt dere fra hverandre.  Kanskje for en tid, kanskje for godt.  En fredag orker du ikke se Nytt på nytt leger, fordi det bare bringer minner fra ei forgangen tid, ei tid du kanskje ikke var flink nok til å nyte stunda fordi bagatellene sto i veien. 

Så ta vare på hverandre.  Ikke bry dere om at kjøkkengulvet ikke ble vaska før helga.  drit i at klesvaska skulle vært hengt opp - der er der i morgen.  Ta dere tid til å leike, og tid til å lytt og lær av småfolk som har de underligste innfallsvinkler på verden.  Spill fotball på plenen, leik gjemsel eller hva fanken som helst.  Bare dere tar vare på hverandre og bygger opp minnebanken.  For en dag, om ikke så alt for lenge, så er det det du har igjen.

Ha ei så fin helg du kan ha da, en du er sammen med dine, du er ensom eller du er enslig.  Og takk for at du brukte disse minuttene på å ta del i mine tanker!

 

 

Freden i fortiden

Som jeg før har skrevet bor jeg bare noen hundre meter fra det gamle Reinsklosteret, og i dag gjorde jeg alvor av å ta en rusletur dit mellom fjøsstella.  Rissa viste smørsida av høstvær og alt var bare vakkert.

På veien dit går jeg gjennom en allè av ask og noen eiker.  Dette lovet bra, varrmekjære trær jeg vokste opp med på alle kanter i Lier.  Sandelig sto ikke noen platønlønner der også, en gammel kjenning og venn fra gravplassen på Sauøya.  Over meg, ovenfor en praktfull hage kneiste trepaleet godseier Hornemann bygde på 1860-tallet.  Bak hovedbygningen, på en høyde over det flate landskapet ligger ruinene etter den gamle klosterkirken  Og det er noe med meg og ruiner.

Helt fra jeg var en liten gutt har jeg hatt en dragning mot fortida.  Mot det forgangne.  Jeg har følt undring over helleristninger og ærefrykt når jeg fikk skjære lær med et stykke flint som var bearbeidet i steinalderen.  Jeg kan tusle rundt på tun og i museer i timevis uten å kjede meg, uten engang nesten å tenke.  Bare være tilstede i en stor sammenheng.  I disse klosterruinene satt jeg og tenkte på alle som har strevet og slitt, dansa, ledd og elska akkurat der jeg var nå.  Her la folkevandringsmenn og kvinner jorda under plogen.  Her ble kyra melka, slik jeg gjør i dag.  Her ble det bygd og revet, skapt liv og tatt liv i tusenvis av år før jeg kom på besøk.  Der jeg satt har hertug Skule Bordson stått å skua utover riket sitt, før han, full av sykdom og bondeanger, donerte hele herligheten til kirken. I århundrer tusla stillferdige og, etter sigene, dydige nonner og priorinner ut og inn mellom tidebønner, botsøvelser og hagearbeid.  Det slo meg som så mange ganger før at vi er neimen ikke her i vårt lille vindu i tiden bare for oss selv.  Alt vi gjør og høster frukter av i dag er resultat av utallige generasjoners forarbeid.  Det er vår oppgave også, å legge grunnsteiner for fremtidige generasjoner.  Våre barn og deres etterkommere.

Jeg kom til å tenke på at disse ruinene ga meg de samme tankene som ei forlatt og nesten sporløs hustuft fra en nesten gjengrodd rydning i skogkanten.  Kanskje bare rester av en gråsteinsmur og en nesten oppråtna svillstokk.  Det har overføringsverdi til livet.  Finnes det et fundament, et par grunnsteiner ellet ei murpipe igjen, er det fult mulig å bygge opp på nytt. 

Jeg traff bare et par gamle damer på min vandring.  Ingen budbringere fra forgangne tider.  En svart katt søkte riktignok kontakt, men den var nok ikke fra middelalderen.  Den kan jo ha vært middelaldrende som meg, men så langt kom vi ikke i samtalen før vi tusla hver til vårt.  I det fjerne hørte jeg den fine lyden av barnelek og glam fra en utålmodig jakthund.  Og hjemme venta kalvene på mellomstell.  Joda, livet lever.

My name is nobody.

 

Livet kommer i klumper, som ei klok og døende dame sa en gang.  Ikke er jeg videre klok og ikke er jeg døende tror jeg, så der for må jeg rappe.  Jo da, overskrifta er også rappa, bare så det er tilstått.

Men at livet svinger det veit jeg alt om.  For å oppsummere mitt litt så har det svingt noe kraftig.  Gang på gang.  Først var jeg en liten, redd gutt, så ble jeg en utilpass ungdom før jeg ble plankestabler i flere år.  Da skøyt det fart.  I de over to tiåra vi bodde på Sauøya fikk jeg flere roller enn sundt var.  De hyggeligste var pappa og sauebonde.  Etter som åra gikk ble jeg mer og mer assosiert med øya og Froan.  Jeg ble han folk kom for å se på, Terje Viigen, Isak Selvanraa og den siste viking.  Rollefigurene ble så store og mektige at Tommy ble skjøvet til side og i bakleksa.  Du kan godt si jeg rota bort meg selv oppe i all viraken.  Jeg ble foredragsholder, tekstforfatter og historieforteller. Guide og turistvert.  Telefonen ringte hele dagen mens firmaer ble stiftet, tillitsverv og representantsroller ble skjøttet.  Til slutt var jeg så vekk fra meg selv at hele min identitet var utenfor meg.  Så tok den perioden slutt.  Avviklingen var en lang og tung stund, hvor nederlaget i hele prosjektet sto klarere og klarere skrevet med store bokstaver uansett hvor jeg så. 

Men det ble ikke stille rundt meg lenge som dere kanskje har fått med dere.  Jeg gikk hodestups inn i Farmen med alt det brakte med seg.  Fra vi var etablert på Sistranda høsten 2010 og utover vinteren og våren året etter ble Farmen-Tommy skapt.  Alt kulminerte med finalen 16. mai, og ukene og månedene etter var jeg i vinden som aldri før.  Det ble kjendisliv for ei tid, med representasjon, presse og opptredener.  Telefonen ringte og kimte igjen.  Jeg rakk aldri å finne igjen Tommy i mellomtida.  Artig var det, Man kan ikke klage på oppmerksomhet fra omverdenen når man velger å eksponere seg i beste sendetid, med over en million seere på det meste.  Det triste var at det ble i overkant for mine nærmeste.  De som ikke hadde valgt å stikke seg fram men bare ble med i tornadoen.

Så ble det stilt.  Telefonen slutta å ringe, avtaleboka var tom og inntekta forsvant.  Det var på tide å finne igjen meg selv.  Og det var ikke bare hyggelig, for hva var det jeg fant.  Jo en liten redd gutt selvfølgelig og en utilpass voksen som ingen hadde bruk for.  Unga var blitt store og kona livnærte seg selv, og ikke sjelden meg.  Før jeg fylte femti kom livet jeg har valgt tilbake som en skarpslipt bumerang  Jeg sto der uten utdanning og uten noe cv som kunne attesteres av noen som helst annen enn meg selv.  Slitasjeskadene meldte seg etter et langt liv med tunge tak, og år og alder var slett ikke på min side når det ble søkt på inntektsgivende arbeid. Erfaring var ikke relevant i konkurranse med ungdom med fagbrev og tre år på videregående.

Det ble til at jeg skrev ei bok uten finansiering, frealanse journalistinnhopp med minimal finansiering og noen innhopp som anleggsslusk.  Så sa det helt stopp.  Det skal noe til å holde trua oppe da, trua på at noen, en eller annen der ute, kan bruke deg til noe som helst mot et passelig vederlag.  Til slutt kasta jeg inn en åpen søknad på FB, hvor jeg tilbød min arbeidskraft til hvem som helst hvor som helst. Jeg fikk ett konkret svar og det holdt.  Det var en der ute som kunne bruke meg gitt!  Ikke verst.

Hvis du oppfatter dette som klaging har jeg uttrykt meg klønete.  Det er rett og slett en oppsummering av livet så langt, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste på min alder som erfarer dette.  For det er stille for en som er vant til å stå i stormen.  Det er uvant at telefonen ikke ringer og avtaleboka er rein.  Det er også uvant at kroppen som har tjent meg i så mange år gjennom så mange tunge tak plutselig skranter.  Men sånn er livet nå, og jeg akter å bruke stillheten til å finne ut om det finnes enda en Tommy der inne, som ble oversett eller undertrykket i kampens hete.  Derfor har jeg kvessa pennen igjen.  Eller mer korrekt tørka støvet av tastaturet.  Så se ikke bort fra at jeg gir lyd fra meg igjen.  Fordi jeg fortsatt lever, fortsatt har puls.  Og alt ved Terje Viigen er ikke glemt:  "Da sturet Terje, en dag eller to, så rystet han sorgen av"  

        

Alle feils far.

Du verden hvor mye feil jeg har gjort i livet.  Uhorvelig mengder feil.  Men verdensveven med svært oppegående journalister og andre brilliante bidragsytere har endelig gitt meg voksenopplæring.  For det er ikke småtteri jeg har driti meg ut med.  Alle tenkelige og utenkelige frukter og grønnsaker har jeg skrellet og delt opp helt borti natta feil..  Ikke en gang ei potet har jeg klart å skrelle riktig på over femti år.  Jeg skammer meg.  Også over at jeg har brukt shampo og balsam riv ruskende galt så lenge det var behov for slike produkter.  Naturen tok en knallhard hevn og gjorde meg skalla.  Toblerone har jeg delt opp uten å vite hvor feil det var det jeg gjorde, for ikke å snakke om at en voksen mann ikke kan bære en kaffekopp riktig.  Jeg har pakka klær feil, spist eple fra feil ende, skjært løk som den idioten jeg er, vaska tissen min på en utilgivelig måte og til og med driti feil i årtier.  Og enda lever jeg.

 Jeg har en snikende mistanke om at opphavsmennene og -kvinnene bak alle disse artiklene er de samme som aldri klarer å sette et bilde av ei dame med C-cup eller større på trøkk uten å skrive at hun er "puppulær" og alltid kommentere et kyssende par med at de "kliner til".  Riktig oppfinnsomt og opplysende.  Det er vel ikke tvil om at de fleste ting kan gjøres på forskjellige måter, men riktig og galt?  Hadde det ikke vært en idè og vinkle det omtrent på en måte som viser at dette er også en måte å gjøre det på.  Har du tenkt på det?

Og når det gjelder meg og feil jeg har gjort, så er alt ovenstående bare bagateller.  I mitt syndefulle liv har jeg gjort så mange og grove feil at det er en skam.  Og hele resten av livet mitt, kort eller langt, skal jeg jobbe for å rette opp feilene jeg har gjort.  Det styggeste med sånne saker er at de verste feila et menneske gjør oftest rammer de man er mest glad i, de som fortjener det mest.  Det skal jeg ha fokus på å gjøre noe med.  Slik at jeg går ut av livet som en bedre venn og et bedre menneske enn jeg gjennomsnittlig har vært så langt.

Så mens jeg bruker tid på det jeg mener er viktig i livet fortsetter jeg med åpne øyer å eta epler på tvers, holde burgeren feil, vaske meg som jeg vil hvor jeg vil - og sitte på en vanlig dass og gjøre mitt fornødne i fred. Måtte dere ha en fredfull og feilfri kveld folkens. 

Havfruesangen.

Da kommer siste eventyret for nå.  Og fortsatt må jeg dikte eventyra i livet selv.  Så er det vel det som er min eventyrskjebne da.  Får bare leve med det

Også dette eventyret tilhører den syklusen de tre foregående er fra, og trofaste lesere vil kjenne igjen figurer og særegenheter.  Som Sankthansnatta som jeg la ut sist uke er et dikt involvert.  Begge diktene er skrevet flere år før eventyrene, så det jeg gjorde for lenge siden lå på en måte og ruga seg selv i en krok jeg ikke viste om før de ble klekket som noe nytt.  Lykke til!

 

Havfruesangen

 

            Havfruesangen har toner fra tangen

            og ordløse tekster med tidløs forstand

            etter et møte med havgyger søte

            kommer du hjem som en undrende mann

 

            Havfruesangen har båra i klangen

            den gjør deg til drømmer og dikter og skald

            for vettet forvitrer når havflata glitrer

            og nymfene nynner i havjettens hall

 

Han Oscar satt borte ved grua og nynna og sang på de gamle strofene mens fingra arbeida rutinert og rolig med kniven og et stykke tre som skulle bli ei sleiv.  Ute røska sør-vesten i vegger og tak med et uhyggelig rabalder, men inne var det rolig og lunt som alltid når han tykje huserte ute.  ?Måtte Vår Herre forbarme seg over alt som er ute i kveld? sukka Boletta over rokken.  Det var et ritual det og, som det at vi satt med hvert vårt arbeid i lyset fra flammene.  Rivetinder, sildgarn, ullgarn, tretofla, skjeer og sleiver ble til på sånne kvelder.  Også ble det fortalt.  Om gamle dager, om pussige personer, om skrømt, om hulder og tuss, om drauger og dauinger, men mest om a Guri Kunna og Utfovær langt der vest i havet.  Oscar var en hel kar til å fortelle, og jeg viste hva som skulle til for å få han på glid.  ?Du Oscar du??  ?Hmm???  ?Den visa du synger på, hvor har du den i fra??  Da så han opp fra spikkinga og festa blikket på meg, og liksom i veggen bak meg.  Etter ei stund med stillhet og tygging på tobakk og tanker sa han ?Har jeg ikke fortalt om han vi kalte for Gniar?n? Han som forsvant og kom til rette igjen som ny mann?  ?Nei, hva var det for kar??  Så starta han på sitt rolige sett å fortelle, først litt stakkato, med korte pauser mens fingra fortsatt arbeida med emnet.  Etter hvert som han ble varm i snakketøyet seig henda oftere og oftere ned i fanget og lå stille.  Til slutt var han helt inne i historia, kniven hang løst i den digre neven mens han satt og så sakte inn i grua.  Da kunne han prate lenge.  Denne stormkvelden, i den gamle husmannsstua på Trøndelags-kysten, fikk vi altså høre om Gniar?n og havfruesangen.  Og underlige ting var det som kom fram og ga en unge store øyer og måpende munn.

 

Det er vel knapt noen som husker hva han het, for utnavnet fikk han tidlig.  Og en gniar det var han, pengegrisk og grådig.  Så seg aldri berga.  Mammon, mynt og jorderisk gods kara han til seg som en varg, enda man skulle tru han hadde det bra som dat var, alt fra starten.  Han var yngste sønn av han dem kalte Jøde-Jacobsen.  Han var storkakse på handelstedet den gangen.  Reine nessa-kongen.  Han dreiv handel langs hele kysten og langt av gårde bak storhavet.  Handelsstedet styrte han og eldste sønnen med hard hånd og tyna gjerne siste skillinen ut av et fattiglem om de mente de hadde retten på sin side.  Konsul var han vist til og med.  Tenk konsul for ett eller anna svartland der sørpå!  Midt oppe i dette kom Gniar?n til verden med kjeften full av sølvskjeier.  Skulle tru det var rikdom så det rakk, men nei da.  Han var ikke gamle skarven før griskheta greip tak i sjela hans som ei gloheit klo.  Som så mange andre med for mye jordisk gods var han i tillegg skapt på det viset at han skreik når en skilling eller Gud forby en daler måtte til utgift.  Mannbisk og svart i blikket ble han da.  En gniar var han og Gniar?n blei navnet. 

 

Nå var det jo sånn at faren og største broren på en måte hadde lagd en kork i flaskehalsen når det gjaldt fortjeneste her i strøket.  Det var ikke plass for en Jacobsen til i samme handelen.  De andre søskena hadde enten reist ut på nye eventyr i andre bygder, byer og land, eller tatt til takke med underordna posisjoner på bruket.  En var direktør for mølla og bakeriet, en annen bokholder, prokurist og pengestyrer for hele stasen.  Dette var ikke nok for Gniar?n.  Han ville opp og fram.  Han kjøpte noen deler i et bergverk som viste seg å være foruten malm, og blei svartere i sinn og blikk enn noen gang.  Før han var voksen hadde han to jekter som gikk i fiskefart fra Finnmarka og Lofoten til Bergen.  Begge var drektige, gode båter med gode skippere, så de kasta godt av seg.  Men var dette nok for en sånn grådigper?  Langt i fra.  Det var på den tida oppkomlingen slo seg på å kjøpe gårder fra fattigfolk som ikke klarte gjelda.  Folka på dør, og inn med en dreng med familie.  Når han hadde lagt under seg halve grender, slo han gårdene sammen til de reineste gods.  Her var gutten som skulle bli baron i kveg og korn.  Denne planen var han godt i gang med å gjennomføre da det skjedde.

 

Gniar?n hadde en syssel ved siden av å jage fattigfolk på dør, og det var å stikke til havs i færingen aleine med et snøre og ei børse.  Et pusterom fra krava til profitt.  Dessuten ga det gratis mat i gryta.  Ergerlig nok at han måtte betale et fruentimmer for å koke, om ikke føda også skulle suge mynten ut av kista til en stakkar også.  På disse turene trivdes han.  Slang av gårde et skudd etter ei kobbe eller ei gås, fiska en koking eller to, gikk på land på en holme og tente et bål.  Spiste seg dugelig mett på det han høsta, sov, rodde litt, segla og var fri fra alle plikter.  To-tre døgn kunne han bli borte på disse utrorene.  Stundom lenger men aldri mindre hvis været ville seg.  Vel tilbake i bygda hardna sinnelaget til igjen, og dermed fòr nye folk på dør og ut i svarte armoda.  På en slik tur, en seinsommer i stave stilla, kom han til å ro leger ut enn han pleide, og fant nye holmer og skjær.  Og der, enda lenger ute, fikk han høre sangen for første gang.  Ord var ikke skapt for det som fant veien inn i øra på Gniar?n nå, og videre inn i båttenspekt hjerte.  Det bråna i bringa, og båten ble dratt utover mot en samling skjær ikke langt unna.  Han og færingen bare fløyt mot sirenesangen, og da han nærma seg skjæra så han tre-fire kobber som lå og sola seg i kveldstunda.  Men kan en sånn skapning eie selve englesangen i strupen?  Reint nifst var det, men motmakt fantes ikke i verden, i hvert fall ikke i baron Jacobsen. Da satte den ene kobba seg opp på et aldeles unaturlig vis.  Hva i?.dette var ikke kobber, det var aldeles ganske sikkert vaskeekte havfruer.  Margyger.  Etter som de satte seg opp etter tur kunne han klart se at de var fire i tallet.  Jo nærmere han kom jo vakrere og sterkere ble sangen, og jo vakrere ble skapningene der i flomålet.  De satt alle sammen og slo med sporen i overflata så vannperler ble spruta oppover den smale midjen og den fascinerende overgangen mellom fisk og menneske.  Mellom myter og det han satt å så med sitt eget syndefulle blikk.  Den menneskelige delen av vesenene var ikke til å beskrive.  Like hinsides vakre som sangen var disse havets gudinner.  Skjønnheten i ansiktene, de bydende men blyge blikkene, håret som lekte i den lette brisen helt ned mot midjen.  Og ikke minst de perfekte buene fra halsen og over bløte barmer og ned over mager som måtte være silkemyke.  Nå var all tvil og gnagende gudstru som feid ut av vettet hans, og all form for motstand og frykt stein dau.  Så da baugen på færingen dønna i berget og fruene lo mot ham, hoppa han rett på land og kauka uhemma mot dem og himmelen. Han lot båt være båt og kasta seg ned sammen med dem der på berget.  Sangen fylte hele ham som kimingen fra kirkeklokker - når du står rett under dem - i klokketårnet!  Han ble strøket og klappet, og han strøk og han klappet.  Var som innhyllet i en diger dunsky av lykke og iderlig skjønnhet.  Så da de begynte å mane sakte i kor ?kom med oss, kom med oss, kom med oss? lo han høyt og uhemma og strakte armene ut og lot seg bare omfavne av alle fire.  De druknet ham i fryd og fagerhet, blikk og bløte barmer mens de sakte seig ut i sjøen med Gniar?n i sine armer.

 

Det som nå skjedde hadde han vanskelig for å finne ord for.  Han husket ikke stort før han var i en sal eller hall helt nede på havets bunn.  Han var i havet, men samtidig ikke, for han pustet og gikk rundt i den digre hallen.  Alt rundt ham var vann men samtidig luft.  Hallen hadde tydelige vegger, men han så og kunne ta rett i gjennom dem.  Og selv om han gikk rundt som på tørre landet svømte de fire havfruene rundt ham og smøg seg inntil ham.  Eller kunne de fly også?  Det var som et spindelvevtynt lag skilte ham fra resten av omgivelsene.  Men ett var sikkert; redd var han ikke.  Bare oppstemt og yr av en ubeskrivelig letthet i sinnet.  ?Velkommen?.  Han skvatt ikke en gang da denne store stemmen plutselig anropte ham.  Han snudde seg og så en stor, gammel herre for enden av hallen.  ?Veit du hvem jeg er og hvor du er?? spurte herren.  Gniar?n rista bare på hodet.  ?Jeg er Ægir, den store havguden!  Eller i det minste det som er igjen av ham.  Du skal være min gjest noen dager, min aller siste gjest.  Jeg skal fortelle deg litt om livet og forgjenngeligheten i rikdom og makt.  Sett deg til bords.?  Han satte seg ved et bugnende bord, og drakk av en bolle som liksom flyttet seg selv rundt.  Ægir tok ordet igjen og tok til å fortelle om hva som hadde gått for seg i forgagne tider i gildehallen.  En gang i tiden, mens det var mange guder, jotner, æser, vaner og vetter som sto for orden i verden, hadde han holdt de største gilder og fester som kunne tenkes.  Gulvet i hallen hans var av det reneste gull og lyste opp hver en krok som selve solen.  Mat og drikke bugna på bord og i boller, og bollen han nettopp hadde drukket av bar seg selv rundt til gjestene og var alltid breddfull.  Den var det eneste han hadde tatt vare på av all stasen og pryden han hadde hatt rundt seg til enhver tid.  For det hadde seg sånn, sa han, at ingenting i hans verden var lenger til hvis ikke folk trudde på det lenger.  Alt i gudeverden var til i kraft av menneskenes overbevisning. Når bønnene og blotene til deres ære uteblir forvitrer eksistensen sakte av seg selv.  Det eneste han fortsatt hadde var kona Ran og deres ni døtre, bølgene, men de var enda lenger bak i folkets bevisthet og derfor enda fjernere fra Gniar?ns virkelighet.  Nå ville han bare holde en siste, lille fest, så skulle han og resten av familien flytte.  Han hadde to gamle grekere til venner, to brødre som het Zevs og Poseidon som hadde forlist på samme måten.  Nå skulle de alle sammen trekke seg tilbake til Neptun som hadde forlatt sitt rike og søkt tilflukt i Atlantis.  Der skulle de drive dank til endetiden med mindre folk tok til vett og manet dem hjem igjen, hver til sitt.  Så holdt han en lang tale for Gniar?n om flyktigheten i rikdommen, om hvor fort rikdom kan snus til armod, om verdier av mye større verdi enn gull.  ?Og husk? sa han til slutt, ?om ikke lange stunda skal du krysse grensa til dødsriket, og alt som er igjen etter deg da er ditt ettermæle.? 

 

            Fe dør ? frender dør ? selv skal du også dø

            Ett veit eg som aldri dør ? dom om kvar en dau.

 

?Når du forlater oss og reiser hjem til dine om noen dager skal du komme hjem med et nytt sinnelag.  Dette skal du lytte til, og du skal komme til å leve et helt nytt og fritt liv.  Skald skal du bli, hvis du ikke forherder hjertet ditt igjen.  Men først en siste fest i Ægirshall!  Bring gjestene inn!?  Og der kom det rareste opptoget du kan tenke deg.  Først inn kom selveste Guri Kunna og med seg hadde hun havmenn og hvalrosser, den rike herr Sture kom med et følge av kobber som han brukte som tjenere og budbringere.  Der var draugen og en horde med drukna sjøfolk som bodde i omegn.  Ran og døtrene materialiserte seg sakte som ut fra en skygge og gikk til bords.  En liten tass de kalte Børre i berget kom sammen med et følge av småkalla, tussejentene var alle pynta med nydelige, røde kattehaler.  Enda var det mange skapninger han ikke viste hva var eller hva de het, noen var helt til stede og andre var kun som vage skygger eller ånder.  Og fest ble det så det forslo!  De åt og de drakk, de lo og de gråt, i det ene døgnet etter det andre.  Gniar?n mista snart all oppfatning av tid og sted, han bare var.  Til slutt seig han inn i en aldeles altoppslukende søvn, lykkelig og drukken, tett omslynget av sinne fire fristerinner.

 

Det neste han husket var at han kom til seg selv på skjæret.  Han var alene, tung i hodet og aldeles forvirra.  Bare et atterljom av havfruesangen vitna om det som hadde skjedd.  Merkelig nok var færingen der, enda han aldeles ikke hadde fortøyd den i forfjamselsen sist han var her.  Smått om senn kom han seg om bord og starta møysommelig å ro mot land, langt der i øst.  Snart fikk han en bra vind og satte segl, satt seg til rette og lot det stå til mot kjent farvann.  Hvor lenge hadde han vært borte, tro?  Det var umulig å få noe tidsbegrep inn i skallen, men det måtte da være i dagevis.  Kanskje ei samfull uke?  Seint på dagen, fram mot solefall, sto han inn heimfjorden for fin bør.  Men skulle du ha sett!  Da han nærma seg handelsstedet og bryggene hjemme ble han vàr en helt ny brygge ute på en odde.  Hvordan var det mulig?  Få i materialer og folk og få reist et helt hus på noen dager?  Heller ikke hadde han hørt faren og broren snakke om planer for en sånn utvidelse av bryggene.  Han tok ned seilet og rodde den siste biten Inn til brygga, og da han runda en galeas som lå der, og kom til syne for folket på land ble det liv i røra!  Den første som fikk se ham satte i et skrik og slapp stampen han bar på.  Karen bak ham la på sprang opp mot husa, og kjerringa som sto i nærheten vrengte øya så bare det hvite var synelig og seig rett i kne og over på sida uten en lyd.  Andre som kom til syne for å finne ut hva som sto på skvatt til alle kanter som en saueflokk sprengt av slagbjønn.  Da Gniar?n steg i land gikk dørene opp i storhuset og mor hans kom forsiktig ut på trappa.  Hu sto og støtta seg til dørkarmen mens sommervinden ruska lett i den store, svarte silkekjolen.  Han gikk mot mor si med rolige steg.  Han var vaktsom nå, så seg våkent til alle kanter mens han nærma seg barndomshjemmet.  Her var det noe som ikke stemte.  Det sto etter hvert en halvsirkel av folk bak ham, på behørig avstand. Når han skottet over skuldra trakk de seg bakover.  ?Hei mor? sa han litt nølende.  ?STOPP? sa mora høyt og uventa brått.  Hu trakk fram et kors fra bringa og holdt det opp foran seg.  ?Er det deg gutten min, eller er du et skrømt??  ?Nei, skrømt er jeg vel knapt om jeg drar ut i havet en tur for å få litt fri.  Voksne folk må da få lee litt på seg uten at hele helvete er laus?.  ?Hvor har du hatt opphold?? spurte mora.  ?Er litt vrient å forklare, sånn uten videre.  Hvorfor spør du? Som jeg sa må det da være lov å ta seg en tur ut i havet uten å bli forhørt når man kommer tilbake etter noen dager.?  ?NOEN DAGER..??? Mora var i fistel nå.  ?Et ÅR er vel neppe å regne som noen dager.?  Gniar`n så seg forbausa rundt og la nå merke til flere endringer som ikke kan ha foregått over natta.  Låna var malt over det hele med et strøk maling, Stakittgjerde mot sjøen var skifta og nymalt det også.  Og den nye brygga ute på neset fortalte jo sin egen historie.  ?Du får ta meg med inn mor, så skal du få høre hele historia, både om hvordan jeg forsvant og kom tilbake, og ikke minst hva jeg opplevde for eventyr mens jeg var borte for denne verden.?  Inn bar det og etter ei stund hadde de fått budsendt faren og de av brødrene som fortsatt bodde på handelsstedet.  Historia ble fortalt, og trodd ble han, for det var en annen kar som kom hjem enn han som forsvant forrige sommer.  Penger brydde han seg ikke om lenger, og gårdene hann hadde lagt under seg delte han opp igjen og gav tilbake til de han hadde jaget fra gård og grunn.  Han fant kjærligheten i dattera av en fattig baker på plassen, og etter at de hadde gifta seg, flytta de til ei lita fiskerstue i nærheten.  Nå hadde de jo allikevel nok til mer enn saltet i grauten, så de led ingen nød når ungeflokken vokste og stua ble trang.  Kreftene sine brukte han på litt heimfiske og det lille jordstykket som hørte til plassen.  Ellers skrev han sanger og dikt, helst om livet, havet og kjærligheten.  Og det var historia om Gniar`n og Havfruesangen.

 

Det ble helt stille i stua da han Oskar tidde.  Lydene kom fra været utenfor og den svake knitringa på grua.  Etter ei stund spurte jeg forsiktig ?Han levde lykkelig alle sine dager han da??  Oskar nølte litt før han svarte.  Jo, lykkelig var han nok for det meste, mild til sins og gavemild mot alle han møtte.  Men av og til mista han orda, og da kom tungsinnet over ham som et uvær om høsten.  Han krøyp liksom inn i seg selv og ble lite trivelig å omgås.  Veien til skjenkestua ble kort og drammene og tårene mange.  Da tok han tilslutt færingen fatt og forsvant til havs noen dager, og kom alltid hjem som ny mann.  ?For du skal vite det om livet? sa Oskar ?at alt har sin pris.  Gniar`n fikk ordet og det milde sinnet av havfruene, men prisen var en hudløshet som gjorde at han kjente egen og andres smerte og menneskelige brister som piskeslag i hjerterota, hvert bidige våkne minutt.?    

           

 

Hjemme, borte - uavgjort.

Da gikk turen til Uttian for noen timer og dager.  Men skal jeg hjem eller skal jeg bort?  Ikke om jeg veit.  Tøffinger pleier vist i si "My home is where I hang my hat.", men det er nok ikke så enkelt.  Etter noen uker på et melkebruk i Rissa har jeg fått jobba meg inn og bodd meg inn.  Ikke noe problem med det.  Men rotløs er jeg.

Uansett, nå sitter jeg ved havet og fintenker.  Det blir litt snekring, ordning og opptrekk av en båt jeg ikke lenger trenger.  Men først og fremst blir det litt tid med det lille jeg har av familie i Frøya kommune.  Sønnen min har blitt endra bedre på gitaren, liker fortsatt ikke fårikål og har konvertert til blondine.  Og jeg er fortsatt kjempeglad i gutten.  Blir nok ikke mye å se til barnet, da venner og andre skapninger kaller en rastløs ungdom når det blir helg.  Et sundhetstegn spør du meg.  I alle fall blir det deilig med havluft og noen morgener uten rauting, enda det er en av de beste lydene jeg veit om.

Så om jeg er hjemme eller borte?  Blir nok uavgjort.

Så ønsker jeg mine kjære landsmenn - og kvinner - og alle det måtte angå ei fredfylt og innholdsrik helg.

Hilsen grånissen fra havet

 

Til slutt en gammel traver fra bryllupet til to gode venne hvor jeg ikke noe bedre å gi i bryllupsgave grunnet dårlig råd:

 

SAMLIVSGARTNERFAGET.

 

 

 

Et samliv er ei plante av det sarte skjøre slaget

som med riktig pleie kan få vokse til et tre

Det er bare det at selve samlivsgartnerfaget

bygger på en viten det er lett å overse

 

 

Mange trur at lykka er det vakreste i hagen

det som dufter deiligst som er fargerikt og frekt

Men det viktigste av alt er det du ikke ser i dagen

et rotsystem som slynger seg i tillit og respekt

 

 

Det kan være fristende å luke bort det meste

alt som virker vissent alt som tørker inn å dør

Men husk at tomme greiner eier kimen til det neste

og kanskje blir det vakrere enn det du hadde før

.  

Alvedansen.

Helgestund er eventyrstund.  Sier vi.  I dag skal dere få et eventyr i sin helhet.  Fortsatt befinner vi oss i en forgangen men ikke så fjern tid.  Historia kretser rundt mer jordiske ting enn de to foregående jeg la ut, om en ung kar som skiller seg ut og har vanskelig for å finne sin plass i en tøff verden.  Men se ikke bort fra at det dukker opp noe uforklarlig, noe man må ha et åpent sinn for å ense.  God lesing godtfolk

 

Alvedansen

 

 

Han var en pussig type, han Botolf.  Han var en sånn som de andre unga gjorde narr av og de voksne rista saktmodig på huet av.  Sjøredd var han all sin dag, så når han hadde stått for presten og skulle bli med far sin på sjøen for fult, gikk det aldeles galt.  Så fort det freska på det aller minste satt han stiv som en stokk på tofta og klora seg fast med begge henna.  Den eneste gangen han slapp med den ene handa var når han vrei seg over rekka og ofra grauten fra frokosten til krabber og annen ulumskhet der nede i dette skremmende, bunnløse dypet.  Etter sånne dager banka faren nærmest livskiten av striken når de kom i land.  Det måtte da kunne gå an å få folk av faenskapet.  Etter brottsjøer av bank og utallige tårer ga faren opp.  Mora var fra seg av medynk for den spinkle stakkaren.  Hu beit huet av skamma og gikk til en av sønnene til Jacobsen på handelsstedet, han som sto for krambua og skjenkestua, og ba på sine knær om det ikke kunne ordnes et arbeid til sønnen hennes på land.  Ja han Snålingen du veit.  For det var navnet han hadde der i bygda.  Joda, Jacobsen på bua var slett ikke uvillig, han behøvde en ærendgutt og diskenspringer, og dermed flytta Botolf inn i et kvistværelse i en av bryggene på senteret.  Lønna var lav og kosten måtte han holde selv men han var svært fornøyd, ja bein fram lykkelig, over sin nye tilværelse.  Han var over alderen da unger er som fælest mot hverandre, han hadde en stilling og best av alt var at han var fri faren og det forhatte havet.  Eller helst den forhatte faren og havet. 

 

I to år røkta han sin stilling til Jacobsens store tilfredshet.  Han var rask og arbeidsvillig og skulka ikke unna jobben for ungdommelig spas og sjørlevned.  Han holdt seg mest for seg selv.  Kom fortsatt ikke godt ut av det med sine javnaldrene, de plaga han ikke lenger, men han var aldri velkommen flokkene av unge som samla seg på kaier og brygger om lørdagskveldene for å danse og drikke.  Når han ikke jobba gikk han lange turer innover i haugene bak handelsstedet eller satt på rommet sitt og lappa på sko og gamle klær.  Han var også ofte i stall og fjøs uten noe egentlig ærend.  Han bar vann for budeia og strigla hesten for drengen.  Trivdes så velsigna godt sammen med disse skapningene som ikke fòr med løgn og fanteord om en stakkar.  Så hadde han en lidenskap over alle andre.  Han skrev viser og dikt.  De få skillingene han hadde til overs gikk til dyrebart papir og blekk..  Til og med når han var ute i marka og trava rundt på måfå kunne han sette seg på en stein og ta fram et ark og en kullstift.  Da følte han seg helt som opptatt i naturen rundt seg, som om han var i en virkelighet ved siden av hverdagen og det liver han levde.  Forunderlige saker.

 

En dag kom han i snakk med en kar på bua, en han kjente fra før og som jevnt var innom.  Han var høvedsmann på en vengbåt som hørte hjemme på et utvær med handelssted, fiskebruk og et stort gårdsbruk.  20 kyr hadde de på båsen og opp i mot 800 sau på øyer og holmer i hele været.  Mannen fortalte at nessakongen der ute var i konstant beit for en dugelig dreng.  Samtlige karer i arbeidsfør alder røkta båt og bruk, og å jobbe som jordtrell var sett på som siste sorts arbeid.  Fikk de tak i en kar på gården var der kun snakk om tid før han fikk hyra seg på en båt og forsvant på fiske eller fraktefart.  Var han interessert kunne høvedsmannen høre med gårdsbestyreren om stillingen.  Dermed ble det sånn at Snålingen ble med vengbåten utover i havet neste gang den var inne for å levere et lass med tørrfisk.  Han ordna seg som best han kunne omgitt av sirupsfat, tøyruller og mjølsekker som skulle selges til utværets mange beboere.  Turen ble frisk, Botolf redd og sjøklein, og når han satte beina på brygga svor han en hellig ed på at han aldri, under noen omstendighet foruten egen død, skulle forlate denne øya.  Han kom fort inn i rutinene i sin nye tilværelse, og arbeidet seg etter hvert senesterk og seig om svinelær.  Vist var det mang en kar som kunne ta tyngre tak enn han, sånn i ett hiv, men langt var det mellom menn som jobba han i senk over dager og uker.  Han grøfta og drenerte, spredde frau og slo åker, han hesja og kjørte høy, gjerda og malte hus og brygger.  Han var som poteta, brukanes til alt.  Han kom usedvanlig godt ut av det med de to hestene han brukte som arbeidshjelp og samtalepartnere.  Spesielt den lille dropla hjelken som het Von ble en god venn.  Var været høvelig om sommeren lå han gjerne ute på jordet sammen med hestene i middagskvila midt på dagen. 

 

Da han nærma seg de tjue, og var blitt en viktig og avhold del av gården, kom det ei ny taus til gards fra ei øy lenger sør.  Hu var noe yngre enn ham og ei lita spretten tøyte med et skøyeraktig blikk og en trillende latter.  De to jobba sammen ute i onnene, og humøret og livslysten hennes smitta snart over på ham.  Snart skrev han ikke ett eneste ord om kveldene lenger og glemte reint å gruble over naturens undre og åndens uendelighet.  De var stadig mer sammen utenom de lange øktene.  Snart var de som kjærester å regne, enda han ikke hadde holdt rundt henne og trykket kroppen hennes mot sin slik han drømte om, både når han var våken og når han sov.  Det fysiske begrensa seg til å dulte borti hverandre, puffe den andre forsiktig i ryggen eller sida og så le sammen som om de hadde fortalt noe rasende festlig på bekostning av den selvhøytidelige handelsbetjenten eller grossereren selv.  Skjønt en gang hadde de passert hverandre så tett i fjøsgangen at han kom til å kjenne det ene brøstet hennes mot armen.  Begge stoppa opp, og i det som virka som en evighet så hun ham rett i øya og var helt alvorlig.  Etterpå måtte han gjemme seg på lokkomen i flere minutter for å få kontroll over kroppen som skalv som et ospelauv i en sommerbris.  Så en sommerdag skjedde det han bare drømte om.  Det var lørdag og selveste sankthansaften, og øyas ungdommer skulle samles på en høyde med bålbrenning, trekkspill og brennevin.    Da det led mot kveld kom jenta bort til Botolf og spurte likefram om de ikke skulle gå for seg selv i kveld.  Hvis han gikk av gårde for seg selv som vanlig, skulle hun si til de andre at hun ikke var i form og ville legge seg tidlig.  Så skulle hun snike seg etter ut til yttersida av øya hvor de avtalte møteplass.  Der kunne de sitte og se sola gå i havet denne magiske natta, og prate om framtida, sa hu, for nå var det på tide å ta den praten.  Botolf gikk resten av dagen som ved siden av seg selv.  Kunne dette være sant, være virkelig og ekte, eller kom han snart til å våkne og forstå at det bare var en drøm?

 

Men kvelden kom den, og Snålingen rusta ut mot håpet og havet.  Han satte seg i skråningen de hadde avtalt å møtes, med ryggen mot en stor stein som var som et landemerke og vern for nysgjerrige øyekast, og blikket mot horisonten der ute i nord vest.  Det gikk en time, så to, og ingen jente kom.  Håpet og motet sank sammen med sola mot havflata.  Da halve solskiva var borte var det ikke lenger mulig for en sart sjel å holde tårene tilbake.  Det trolske lyset ble til flyktige pasteller og fløt ut i saltvannet som fylte øya og rant nedover sommerbrune kinn.  Nei skulle du ha sett på elendighet.  Nå var livet over, ikke mer å leve for.  Sjølv tausa som han stolte på holdt narr av ham.  Nå satt tøyta sikkert i armkroken til en annen og fortalte om hvordan hun hadde lurt han Snålingen ut i haugan for seg sjølv så hu kunne gå på dans.  Latteren deres liksom ringte i øra. 

 

 

Det var da underlige ting tok til å skje.  Fra overalt og ingensteder begynte det å strømme fortryllende toner.  Først knapt hørbart, etter hvert noe sterkere men ikke høyt og påtrengende som annen musikk han hadde hørt fra trekkspill på kaier og brygger, eller orgelet som sto på galleriet i kirka.  Han tørka øya og så seg forundra rundt.  Hva i?..?  Så kom de til syne, alvefolket.  Ikke kom de ut av berget og ikke fram fra bakom steiner og skrenter.  Nei de liksom materialiserte seg foran ham og bak ham, rundt på alle kanter krydde det snart av underlige vesen, vesen som nesten var uten kanter og skarpe konturer.  Det har var klart noe overjordisk, eller underjordisk, for jordisk som hans eget legeme var det definitivt ikke.  Heller ikke var det småkalla.  De hadde han sett et par ganger før på sine mange vandringer i skog og mark.  De han nå var omgitt av svevde over marka.  I lange glidende bevegelser fløt de sammen og skilte seg igjen.  Musikken fylte hele ham helt nå, på en måte som gjord at han ble overveldet av en lykke- og letthetsfølelse han aldri hadde opplevd makan til.  Tida ble liksom borte men han fikk med seg at sola forsvant under horisonten for en stakkels stund.  Bare lyset av den under horisonten var synlig i et ildnene, rød-rosa skjær.  Som om ikke dette var besynderlig nok skjedde noe enda merkeligere omtrent da han mente sola var på det laveste.  Musikken gikk liksom baklengs.  Også alvenes bevegelser gikk den andre veien.  Først hadde alle virvla rund samme veien, med sola.  Han la ikke merke til det før alle begynte å danse den andre veien.  Da sola rant av havet ble alvene gradvis svakere i konturene og musikken svakere, så da skiva var halvveis synlig, forsvant alt like umerkelig som det hadde kommet.  Han rykka til som vekt av en drøm.  Kanskje var han det også, men det brøy han seg rett og slett ikke om.  Han hadde sett alvedansen i sankthansnatta uansett om han sov eller var våken.  Og lykkefølelsen den satt i bringa og spredde seg ut i hver en trevl av kroppen.  Oppstemt småløp han hjem og krøyp under fellen i unkarsbingen sin.  Jenta var rein glømt.

 

Neste morgen fikk han høre at tausa lå til sengs.  Han stakk seg unna mellom to økter og fant jenta bleik og stille.  Jo hu hadde så vist tenkt seg ut til ham i går, men så kom Von til å tråkke henne på foten så den ble aldeles umulig å gå på.  Ble nok sikkert et par uker før hun var gangfør igjen.  Sånn hang det i hop, enkelt og greit.

 

På beina kom hu til slutt, selv om hu fortsatt dro litt på den ene foten da hu gikk over kirkegulvet et halvt år seinere med mannen sin ved armen.  De fikk flytte inn i borgstua og ble boende der all sin dag, med arbeid på grossererens store gård og en stadig voksende ungeflokk.  Botolf sang og tralla til unga og kjerringa om kveldene.  Viser og stubber han hadde dikta sjøl opp gjennom livet.  Var han i riktig godlynne en vakker sommerkveld tok han fram diktboka si.  Da ble han fjern og drømmende i blikket og leste:

 

            Sommernatta smyger fram på silkesokk

            Dagen gir seg over, sjøl sola har fått nok

            Hav og himmel spiller opp til purpurdans

            Alvefolket fester i timen før sankthans

 

            Stilt så stilt som tåkedis på duggvåt jord

            Hører du det maner ei messe uten ord

            Kanskje kan du se det kryr bak lyng og stein

            Åndelike vesen, en dans på lette bein.

 

            Uti havet opp mot nord ser jeg et syn

            Horisonten revner som treft av tusen lyn

            Som en gud fra gammel tid, en vakker fè

            Det er så lett å leve når lyset lever med

 

            Sankthansnatt ved havet uten sorger langt fra folk

            Tida tar jeg til meg som en skatt

            Så når høsten kommer, kulda stikker som en dolk

            Da lever jeg på minner fra i natt    

 

 

Om takknemligheten

Jeg får tid nok til å tenke i min nye tilværelse.  Og selv om tanker er tollfrie og ofte kommer og går som de finner for godt selv, har jeg lært meg å holde en viss disiplin på det som foregår bak lukkede dører.  Livet mitt har vært temmelig langt og svært omskiftelig.  Jeg har hatt for mye å gjøre og for lite å gjøre, jeg har hatt nok penger og alt for lite av den sorten.  Jeg har ikke tall på de nettene jeg har ligget med hjerteklapp for å løse reelle og oppdiktede kriser.  Jeg har vært frisk og sterk og syk og svak og dårlig bak.  Jeg har sett døden komme.  Jeg har sett min egen død i hvitøye og jeg har levd i to år med dødsdom over min vakre datter før legestanden måtte innrømme at de hadde tatt feil.  Alt dette har lært meg ikke så lite.

Selv om jeg er tilpasningsdyktig liker jeg ikke store omskiftninger noe særlig.  Dermed er det selvfølgelig ting i livet mitt akkurat nå jeg skulle ønske at var annerledes.  Jeg ville slett ikke flytte fra hjemmet og familien min.  Jeg sliter med en arm som ikke vil virke etter et uhell og det letes enda etter en udefinert nevrologisk særegenhet uten at de finner noe.  Jeg skulle ønske både det ene og andre når det gjelder smått og stort i livet mitt.  Men jeg har bestemt meg for å se på det fra den andre siden.  Egentlig har jeg ingen bekymringer.  Lønna mi dekker utgiftene, jeg kommer meg opp hver morgen og får gjort nytte for meg.  Jeg legger meg mett og omgås snille folk og dyr jeg liker.  Ingen av mine er dødssyke selv om både den ene og den andre sliter med sitt.  Men det er så lite i forhold til hva det kunne vært.

Det finnes tusenvis av folk der ute i resten av verden som ville gitt år av livet sitt for å bytte med meg.  Fine folk som sitter ved sykesenger, eller som ligger i dem.  Folk som sovner i parker og portrom og ikke ser noen som helst grunn til å våkne i morgen.  Dem og alle andre som virkelig sliter skylder jeg virkelig å være takknemlig over det jeg har.  Og jeg skylder meg selv og han som ga meg jobb og bolig det.

Fornøyd hilsen fra fjøsnissen.

DEN RIKE HERR STURES FALL II

I går fikk dere ta del i den rike herr Sture, selve skattekongen til Guri Kunna, sin vekst til makten og rikdommens tinder.  Nå følger beretningen om fallet.  Om hvordan grådighet og griskhet kan føre til ens egen ulykke.  For sånn skal jo moralen være i alle eventyr, skal den ikke.  Det gode må seire.  God lesing.

 

Det var ingen som klagde over at skatten steg.  For det første steg det så sakte at det knapt var merkbart fra gang til gang, og for det andre var herr Sture klok nok til å stoppe etter en stund.  Når han nådde et nivå han hadde bestemt seg for lot han lista ligge der.  Dermed beit få seg merke i endringene.  Dessuten hadde de færreste i Guris rike begrep om tall.  En av de få som stussa var han Børre i Berje.  Han var høvding over alle småkallan i Froan og bodde med flokken sin i et steilt berg på Sauøya.  Han kunne heller ikke telle, men han fikk ei kasse med kattehaler fra en kristengubbe inne i en fjord hvert år, og når han Håball krevde inn skatten ble det alltid haler til overs slik at de hadde til å lage varme krager av og pynte tussejentene med.  De siste åra ble det få eller ingen igjen.  En gang tok han mot til seg og ymta frampå om ikke skatten etter hvert ble litt vell dryg.  Herr Sture sto ei stund og tygde luft og så olm ut. Han hadde en stein i den ene handa som sto og kasta opp i lufta og tok i mot igjen.  Om og om igjen.  Plutselig eksploderte den digre skikkelsen i et uvær av et raseri.  Han vred seg halvt rundt og kyla steinen mot en måse som satt på en stein et stykke unna og småkvekka.  Hadde ikke fuglen vært så kvikk hadde fjæra fyki, så godt traff han.  Han snudde seg sakte tilbake og nagla dødsblikket i Børre, som ikke var sein om å hive de to siste kattehalene over til skattekongen.  Siden var det ingen som mukka.  Det måtte jo være dronninga selv som forlangte skattene og henne var det ingen som ga seg til å kjøpslå med.

 

En tid etter dette ba Guri om å få snakke med Ottar igjen.  Straks han kom inn ba hun ham gå og hente pungen.  ?Den har jeg her? sa han og trakk den fram fra mellom brøstet og skjorta.  ?Jeg har ikke mista den av syne siden sist jeg så deg?.  ?Godt? sa Guri, ?Fikk du telt dem opp??  ?Jeg sa jo jeg ikke kan talle? svart Ottar litt forvirra.  ?Ja det er sant.  Det glemte jeg.?  Guri åpnet pungen og slo klumpene utover et bord som sto der.  Det kom et lite gisp fra otermannen, noe så vakkert hadde han aldri sett før.  Det var som steiner som lyste.  Raskt skjøv Guri steinene over bordet en etter en.  Hun nikket fornøyd og så sakte på Ottar.  Kjapt snappet hun til seg en gullklump og kastet den til ham.  ?Den er din.  Bare ikke si det til noen ? enda.?  Ottar stakk klumpen inn på bringa og skulle til å gå.  Når han tok i døra ropte Guri på ham igjen.  ?Jeg har en jobb til deg? sa hun kort.  ?Du skal lære deg å ?talle?.?  Så tok hun Ottar bort til grua, ga ham en stol med halehull og et glass med noe godt i.  Glasset kom liksom fram av seg selv så otermannen nok en gang fikk haleslepp.  ?Ta det med ro? sa frua, ?Et gammelt triks jeg lærte av Ægir i et gilde i hallen hans en gang.?  Så snart karen hadde kommet til ro, godt hjulpet av den sterke drikken, begynte Guri å fortelle hvorfor hun ville snakke mer med ham.  Hun viste nøyaktig hvor mange gullklumper det var i pungen, fortalte hun, det var bare en prøve på Ottars ærlighet.  Videre fortalte hun at herr Sture snart skulle erstattes og at hun behøvde en etterfølger.  ?Men jeg kan jo ikke det med tall og talling og sånn!?  Ottar følte seg ikke videre høy i barten der han satt.  Guri fortalte at regnskapet Sture hadde arvet fra Håball ikke hadde mye med verken tall eller regning å gjøre.  Det var et system av koder som satt inne i hodet på karene som bare de forsto.  Dermed var det umulig å fatte for andre og utelukkende basert på tillit.  Nå ville hun ha endringer, heretter skulle hun forstå og ha full kontroll på hvem som ga hvor mye.  Så fortalte hun at inn mot kysten, på ei øy som het Asen, bodde det en gubbe han skulle oppsøke.  Han het Atle og var helt og holdent av flok.  En gang i sine unge og ville år hadde han falt for ei hulder og ble jaget fra bygda.  Han rømte i en færing utover fra kysten og tok tilflukt på Asen hvor han smått om senn bygde ei gamme og et lite naust.  Den første tiden bodde han under båten.  Det gikk ikke bra med karen, så Guri sendte en av sin for å hjelpe til mot en passende motytelse.  Mennesker kan mye som vesen i Utfrovær ikke har greie på.  Siden hadde han blitt boende der på øya, pusla med sitt og mangla ingen ting, men kristenfolk kunne han ikke lenge omgås.  Han var gammal nå, og uendelig vis, og nå skulle han gjøre en siste innsats før han skulle få hvile.  For evig.  I tiden som kom mot dem skulle Ottar flytte til Asen å gå i lære hos Atle.

 

Ottar ble vel mottatt på Asen.  Atle var uvant med besøk og litt sky i starten, men han tødde fort opp.  Var nok underernært på selskap den karen.  Siden han rømte og gikk i pakt med de underjordiske hadde han bare ett vesen han kunne snakke med.  Hu kom til ham på det viset at han fant henne i fjæra inntulla i et garn en fiskerfant måtte ha mista i en storm.  Det er jo ingen som forlater garna sine.  Bortsett fra ei historie om noen i Palestina for flere tider siden.  I alle fall fikk Atle jenta vikla ut av garna og han bar henne opp i gamma og tok seg til å få liv i vesenet igjen.  Etter litt prøving og feiling fant han ut at rå fisk var det som skulle til.  Siden hadde kobbejenta stelt for ham om dagen og holdt til i havet om natta.  Han kalte henne selvfølgelig Selma.  Ute i Utfrovær fortsatte herr Sture med sitt, men lurte litt på hvorfor Ottar var omplassert.  Her var det om å være på vakt.

 

Ottar var en kvikk og lettlært kar.  Med et åpent meneskesinn og en lett oterlekenhet tok han fort til seg kunsten å telle.  Derfra var veien kort til kunnskap om de underlige reglene for regning.  Atle var en kreativ lærer og brukte naturen rundt dem for det den var verdt.  Så de en flokk måker var det til å telle, og når Otter hadde rett tall kunne mesteren for eksempel be om å få vite hvor menge det ble til hver av dem hvis de skulle dele flokken mellom seg.  Enn om Selma skulle ha sin part, hvor mange fikk hver da? Og så fikk han det viktigste av alt inn under huden godt og grundig; hvor mye er den ti-delen Guri skulle ha, tiende som det ble kalt.  Om kveldene satt de gjerne over et spill Atle kalte sjakk, han hadde laget brikkene av ting han fant i fjæra.  Der lærte eleven å tenke framover, ?strategisk? som mesteren sa.  Den blyge Selma ble også mer husvarm etter hvert.  Særlig når denne sjarmerede oterynglingen var i stua svinsa hu rundt og tørka bort støv som ikke var der både to og tre ganger.  Etter en tid ble han med henne ned i sjøen om kvelden, og snart var han borte hele nettene, men var alltid på plass neste morgen for å fortsette læringen.  Etter ett år sånn bortimot, mente Atle at her hadde han ikke mer å lære bort.  Disippelen kunne telle og skrive tall, han kunne regne, både legge tall sammen og trekke fra, foruten deling og ganging.  Han forsto å holde orden på kolonner med krypriske tall, skille forskjellige verdier fra hverandre og å sette de sammen igjen til et stort hele.  Videre hadde han fått inngående viten om menneskenes verden.  Du glade vanvidd hva de holdt på med!  Skulle han noen gang få barn ville han fortelle eventyr om dem.  Han fikk kalle det eventyr, for selv om Atle hadde vært med på det selv, ville vel ingen tru på sånne skrøner.

 

Så kom dagen for å seile ut til Guri og Utfrovær igjen.  Dronninga var ikke snauere enn at hun sendte en av hvalene sine, gode gamle Finnvær, for å hente ham.  Ikke uventa ble Selma med på lasset.  De hadde sørget for en avløser, en av døtrene til ei havfrue og vokteren på Halten fyr.  Han var fra en annen tid.  Da de kom seglende standsmessig inn i havna i Utfrovær så alt ut til å være ved det gamle.  Det var det også.  Guri huserte etter eget sinn og humør.  Hu skremte vettet av en kristprest her og hjalp en stakkar der.  Holdt store gilder med mat og drikke man knapt kan drømme om selv i Utfrovær.  Hu hadde vært i en avskjedsfest for Ægir og Ran med familie og det som var igjen av hoff.  Det var vist ikke rare greiene, for de skulle flytte til Middelhavet og bo med venner der til det ble bedre tider for gammel gudelære.  Ellers røktet herr Sture sitt med fast hånd ble det sakt, alle skalv fortsatt for ham der han vralta fram.  Ottar undret på hvorfor han hadde hatt dette underlige året, og hva det skulle være godt for å tilegne seg lærdom ingen kunne ha noen form for glede og nytte av i hans virkelighet.  Svaret kom noen tid etter hjemkomsten.  Ottar og Selma hadde innreda et koselig hjem i flomålet og hadde sitt på det tørre.  Og på det våte.  Det var på tide også, for det nærmet seg kastetid for jenta.  Så kom en draug med beskjeden, Ottar var ønska i Guris kammer i kveld.  Innafor døra ble han stående som han brukte.  Han var ikke lenger så brydd, der er underlig hvordan alle vesen blir mindre skremmende etter hvert som du blir vant til å omgås dem.  Han ble bydd stolen med halehullet og et staup med denne søte, varmende drikken.  Så fortalte frua kort og greit at herr Stures dager var talte, og han, Ottar, skulle ta over.  Hun hadde lenge vært klar over at skattekongen åt av lasset.  Hun viste også hvor han gjemte skatten sin, og hvor mye det var snakk om i verdier.  Det var ikke småtterier han hadde underslått i tidens løp.  Videre sa hun at fra nå skulle hele skattesystemet legges om.  Alle verdier skulle regnes om etter en nøkkel Guri bestemte, hun var den eneste i denne verden som kunne tall og regning, foruten Ottar.  Alt skulle skrives ned i mennesketall slik at Guri når som helst kunne kikke Ottar i kortene og få innsyn i hva han bedrev.  Dessuten, la hun til, stolte hun på ynglingen etter det med gullpungen.  Hun hadde også holdt øye med ham mens hun fulgte etter herr Sture i forskjellig ham.  Nå skulle han følge henne daglig i en periode om hennes knekt og tjener til han skule ta over som skattefut, for skattekonge ble han aldri, den sorten hadde hun fått nok av. Herr Ottar kunne han derimot få bli hvis han følte for det.  Nå var det bare for de to å holde maska til dronninga mente tiden var inne.  Inntil det var der bare å følge to skritt bak fruen og gjøre som han ble bedt om.

 

Så kom dagen.  Sammen med følger sitt ordnet Guri det slik at hun en dag støtte sammen med herr Sture på Storkalven, like ved den høye øya som bar hennes etternavn.  Det var på denne øya skattekongen gjemte bort sin hemmelig og høyest private formue.  Nå hadde han vært på land og gjemt bort mer i den digre steinen.  Han hadde bare med seg draugene sine på slike ekspedisjoner.  De lå i tangbeltet og gulpa sjø og venta på sin herre og mester.  ?God dag herr Sture.  Du er ute og ser deg om??  Sture ble litt satt ut av det uventete møtet.  Blikket flakka litt før han fikk summa seg og sa fast og barskt at jo da, det gjaldt å følge godt med.  Han mente å ha informasjon om at det var en liten flokk småkaller der på øya som stakk bort verdier som skulle skattlegges, men han hadde ikke funnet noe denne gangen.  ?Ja for det kan vi jo ikke ha noe av Sture, at noe stikkes bort.  Kan vi vel??  Guri var påfallende rolig og blid, nærmest sukkersøt i stemmen.  ?Nei? svarte undersotten kort ?det skulle tatt seg ut.  Det er jo derfor du har meg? for å holde styr på sånt.?  ?Ja ikke sant.? Guri skifta sakte ansikt, fra sitt milde dronningfjes til ett med betydelig kvassere kanter og øyne som begynte å gløde.  ?Du spiser av lasset, din troløse høggtannshælvet! Og nå skal det bli en slutt på det!?  Herr Stures brede skuldre seg ned og ble formløse.  Han stammet fram at dette måtte være en stygg spøk eller en form for onde rykter fra svartmakter som ville ham til livs.  Rein misunnelse ventelig.  ?Hva med alt du har stukket unna i den steinen??  Guri gjorde et kast med hodet og mer knurra en snakka nå.  ?Det er mitt!? glapp det ut av hvalrossmannen.  ?Det har jeg hatt bestandig.  MITT!?  ?Det var ikke der da Håball forsvant? knurra dronninga samtidig med at hun sakte kom mot ham, som om hun fløt over marka.  ?Jeg har fulgt deg de siste år, uten at du så meg.  Hvem trur du var i måsehammen du kasta stein etter hos han Børre i Berjet på Sauøya?  Og ørna som stadig hang over deg, trur du det var ei ørn??  Skattekongen var helt i oppløsning nå.  Han viste bare så alt for godt at hvis han ikke kom seg ut av denne knipa var det over for godt.  Om han ikke berga skatten så måtte han i det minste prøve å holde seg i live.. Guris raseri hadde han sett på nært hold mer enn en gang.  Vederstyggelig var det.  ?Sa jeg mitt?? harka han fram ?Jeg mente selvfølgelig i min varetekt.  Som en reserve hvis det skulle gå deg dårlig?.  Stemmen hans som vanligvis buldra mellom berghammere og brottsjøer var mer som hese hulk å regne.  Blikket flakka for å finne en fysisk utvei av livsfaren han var i.  Plutselig spurte Ottar ?Skal vi binne ham og ta ham med hjem??  Guri snudde seg for å svare, og Sture så sitt snitt.  Så raskt den digre kroppen fikk det til kasta han seg rundt og vralta utover i tangen.  Etter en tre fire byks kasta han seg på magen ut i fjæra for å få vann på sporen.  Guri betrakta flyktningen med forakt mens skikkelsen hennes vokste til dobbelt størrelse.  Hun løfta armene, og begge håndflatene hennes pekte mot Sture.  Øynene skjøt lyn nå og det gnistra liksom av hele skikkelsen.  Alle i nærheten føyk vettskremte unna til alle kanter, kasta seg i havet eller bak steiner og tuer.

 

            HVALROSSTANN OG MARG OG BEIN

            TJUV OG KJELTRING BLI TIL STEIN

 

Det låt som et tordenskrall på nært hold, og mens lyden rulla utover til alle kanter og ble svakere sprakk herr Sture nede i vannkanten.  Det var som skrotten vrengte seg og esa ut.  Sakte vokste den uformelige klumpen mens det kanka og braka, så etter noen sekunder stoppa det opp med et brak, og der lå den svære steinen for seg selv.  Og siden har den ligget der.  Ottar tok over dette ærefulle og viktige embetet og røktet det med flid og omhu.  Muligens gjør han det enda.  Steinen ligger i hvert fall der, den kan du se selv.  Skatten er nok også fortsatt på plass på Storkalven, for Guri mente den lå like trykt der som noe annet sted.  Det var jo bare hu selv som kunne åpne den.  Ingen veit i dag hvor den er, men truverdige folk sier at når sola synker i havet sankthansaften, gløder en diger stein på Kalven som sølv i de siste strålene.

En Hhlsen fra Broder Tommy.

Første uke i det nye livet er snart over og brikkene faller på plass.  Kyra og de andre dyra og jeg kommer stadig bedre overens.  Noen kuer trekker seg unna kosen mens andre blir sinte når jeg må slutte og klø.  Kalven i fellesbingen er det nesten umulig å få gjort reint hos siden de helst vill gå tvers igjennom en stakkar.

Ellers har det slått meg at det er like greit at jeg er på historisk grunn, både geistlig og vertslig.  Reins kloster ligger bare noen hundre meter fra oss og minner meg på at i Trøndelag og på Fosen har det vært makt og aktivitet gjennom alle tider.  Jeg har ingen ambisjoner om å gjenopprette Norges gjennom alle tiders eneste hertugsete som Skule Bårdson styrte i siste fase av borgerkrigen i middelalderen.  Da den gamle renkespilleren, kjeltringen og drottsvikeren ble syk på 1220-tallet donerte han hele Reine gård til et nonnekloster i håp om å få evig frelse.  Og for tiden lever jeg nærmest som en munk.  Jeg sover, spiser og jobber.  Bortsett fra tidebønnene til en gud jeg ikke fester lit til kunne jeg like godt ha avlagt kolsterløftet.  Det er et liv i sølibat, forsakelse og ettertanke.  Men det er selvvalgt i motsetning til mange som i middelalderen ble tvangsplassert i kloster for å løse arvestrider.  Og ingen har vel vondt av litt selvpålagt sjøltukting og disiplin i faser i et liv, i en tid fylt av overflod og sosial tilgang til det meste og de fleste. 

På denne tida i et kloster ville det vært tid for en tidebønn, men som sakt avstår jeg fra det.  I stedet rusler jeg ut i fjøset, møkker, legger til fôr, gir kalvene en formiddagssup og bare stuller litt.  Føler felleskap med andre medlemmer av skaperverket.

Hilsen fra broder Tommy. 

DEN RIKE HERR STURES FALL.

Dette eventyret forflytter oss til en annen, tidløs tid, og en virkelighet som ligger ved siden av vår.  Noen av karakterene er direkte hentet fra sagn, noen har jeg kun hørt navnet på i sagnene uten å få dem beskrevet, og de fleste har jeg dikta opp fra ende til annen.  Fortellingen er derimot helt og holden min.  Suget av eget bryst som det heter.

Historia forteller om vekst og fall, om griskhet og grådighet og om redelighet som blir belønnet som seg hør og bør i eventyrverdenen.  Lykke til og god lesing.  Avslutning følger i morgen..

 

Den rike herr Stures fall.

 

 

Helt nede i fjæra, omgitt av sand og småstein, tang, skjell og småkrabbe ligger ei diger steinblokk.  To-tre favner høy og steil og glatt som den er, er det umulig for folk å komme opp på den uten stige.  Det er ingen andre store steiner så langt nede i fjæra, så den ruver litt ekstra der den ligger med øya bak seg og storhavet utenfor, så langt et øye rekker.  Det er Sturesteinen, det.  Folk veit å fortelle at det er selveste Guri Kunnas mektige skattekonge som ligger her til evig tid fordi grådigheta blei større enn vettet, og nå skal du høre hva sagnet sier:

 

Herr Sture var en mektig mann på alle vis.  Et fryktinngytende vesen som var både av havmann-, hvalross- og folkeslekt.  Diger som et dyr, med et underlig folkaktig fjes med svære hvalrosstenner nedover bringa.  Kroppen var rund og feit med tjukk læraktig hud, og nederst hadde han stutte folkføtter.  Bak på gumpen hadde han fiskspol som han brukte når han svømte.  Når han var på land subba spolen nesten marka og svaia fra side til side når han kom vaggende.  Hadde han vært en liten tass, og fattig, hadde sikkert alle verdens vesen flirt seg forderva og dratt ham fram i lystig lag for å få seg en latter.  Men han var altså diger og dertil rik og svært mektig.  Slekta hans på alle sider var storkarer som alle frykta og så opp til, og så snart han blei en voksen sjøkjempe ble han bedt av Guri Kunna selv om å komme og bo hos henne i selveste Utfrovær.  Det et rike vest i havet folk sjelden får et glimt av.  Det ligger bakafor horisonten og for det meste av tida nede i havet.  Bare en sjelden gang kan det skimtes som en hildring der ute.  Da aner du et rike som funkler og blinker som om det er av gull eller glass, eller kanskje av begge deler, og du kan bare ane hvilke rikdommer som skjuler seg i slik en virkelighet.  Rikdommen i Utfrovær er grenseløs og ett skjær der er mer verdt enn hele øyrekka ytterst på Trøndelagskysten.  Og herfra styrte altså Guri med myndighet sin verden, og den strakte seg langs hele kysten av Midt-Norge. 

 

Og ikke bare var hun dronning over alle underjordiske og undersjøiske.  Nei alle skapninger i havet skalv for hennes vrede og fulgte hennes bud, og gjennom underjordiske, tusser og troll holdt hun orden på øyer og holmer.  Selv kristenfolk langt inne i fjorder og daler skalv i frykt og korsa seg og krøyp under fellen når frua var på ferde.

 

Så snart den unge, spreke karen var vel etablert i Utfrovær gikk han i tjeneste i Guris hoff.  Der var han ikke akkurat alene, for hoffet besto av allehånde tjenere og terner av alle slag og sorter.  Det var drauger og havmenn, havfruer og marmæler, kraker og sjøhester samt alskens uvesen vi ikke har navn på.  Og til tjenestejenter for seg selv hadde hun ikke mindre enn to hundre nette små kobbjenter som svinsa rundt og varta opp fruen døgnet rundt og så til at hun ikke manglet noe.  Sture ble en del av havhirden som så til at alt gikk vel og bra for seg, etter Guris ord og lov.  Han var nidkjær i tjenesten, steg fort i gradene, og nølte ikke en gang med løgn og nidord om sine egne venner for å oppnå fordeler for seg selv.  Etter noen år var han kommet så høyt på strå at han fikk følge Håball i Hå på hans langdryge reiser på hav og land for å kreve inn skatt til Utfrovær.  Håball var i flere hundre år Guris skattefut.  Var Sture en stor brande var ikke Håball mindre, og han hadde kjeften nede under haka siden mora hans var håkjerring.  Faren var det mer usikkert med, man var ikke så nøye med det på de kanter, men han hadde menneskelige trekk han og, var ikke ulik sin nye følgesvenn i gestalt.  Sammen seilte og svømte de vidt og brett i det veldige rike, og hvor de enn kom skalv alle for dem og var til døden redd for at skatten ikke skulle holde mål i Håballs strenge regnskap.  Hvordan dette regnskapet fungerte var det kun Håball i Hå selv som forsto.  Han hadde alltid med seg ei skreppe med mye mystisk opp i.  Når undersotten la fram det han mente var en passende verdi tok Håball fram et trebrett og en masse skjell, steiner og sneglehus.  Han vurderte skatten nøye, la noen steiner eller skjell på brettet som var ruta opp, så tok han til å flytte rundt på dem, bytte ut et stort skjell med et lite eller omvendt, kanskje la han på et sneglehus eller to eller en pinne, før han tilslutt lot til å være tifreds.  Da så han opp på skatteyteren med kalde haiøyer i noe som virka som en evighet før han enten nikka svakt eller rista rolig på skallen.  Kom ristet var det bare å fortsette å fylle på med verdier til det kom et nikk.  Da pusta alle letta ut over at det var over for denne gangen.

 

Skatten som ble utlignet kunne være så mangt, da knapt noen i denne vikeligheten viste hva mynt var, og enda færre hva den kunne brukes til.  Ikke kunne den stekes og ikke kokes.  Noen mynter forekom, en og annen drukna fisker og sjømann kunne slumpe til å ha en skilling i lomma, men de ble kun brukt til pynt.  Det ble sakt at noen hadde prøvd å så dem sammen med kornet, men intet kom opp.  Hva gjorde det? Intet vunnet intet tapt, kun en ubrukelig rund metallbit.  Nei her måtte det være snakk om virkelige verdier, noe fruen og hoffet hadde nytte av.  Og det kunne som sakt være så mangt.  Fra en verden enda lenger vest, på de store dyp som de færreste viste om selv i Utfrovær, henta Håball hvert femte år en god forsyning nye drauger.  Sånne viljelause sjøskrømt kom alltid til nytte.  Han hadde selv med seg et følge på to hundre av sorten når han reiste rundt og tok inn tiende.   Fra en jotun inne ved kysten kom han en gang hjem med en liten bøling kyr av den gilde sorten.  De var slikt skapt at de var smellfeite og konstant mekesprengt.  Melkes behøvde de ikke, det var bare å sette pøsen på plass og si kua hva du ønska så var pøsen full.  Om det så var rømme de ba om så sto det til.  De sa at grensa gikk ved ost.  Aldri sina de opp, for kalv bar de ikke.  Men hva hadde det å si?  Slakta du ei ku, sto hu på båsen igjen dagen etter bare du ikke brøyt beina.  Etter denne gaven var hele jotunens jotunheim fritatt fra skatt i tusen år.  Fra småkallan i Froan fikk de en fast leveranse av røde, buskete kattehaler hvert år.  Av og til la høvdingen deres, han Børre i Berjet, også med et par overhendig vakre katteskinn og en skalle eller to for å være på den sikre siden.  Gull verd, mente han Børre.  Den gildeste skatten kom allikevel fra Jeppe Kakse, Froans rikeste gubbe.  Han seilte rundt i den vide verden med sitt forgylte skip som het Tolk.  Til å bemanne skipet hadde han tre hundre havmenn til å seile og tre hundre hvalross til å ro.  Når han kom hjem til Halten fra sine lange tokt, hvor han hadde solgt sin fisk og tran, brakte han med seg allehånde verdier og merkverdigheter.  Fremmede frukter og underlige tørkede bær, smykker og vakre steiner i alle farger, vevnad, tøy og skinn, duftende dråper til å lage lumre stemninger med både på hav og land.  Ingen grenser var det for herlighet.  Via Håballs hårde hånd fikk Guri sitt av skattene.  Videre var det byttinger, småtroll og småsmåkalla som skulle gjøre småjobber i Utfrovær, havharper til havhoffharlikiner og nitti nydelige nymfer fra han Sleikopp i Hylla.  De var bare til stas.  Noen betalte hvert år, noen hvert annet eller femte, mens noen greide ut for flere år om gangen.  Som han Adelsten fra Gimsan som gjorde opp for seg med dresserte hvalfisk til å kjøre og ri over store hav med.  De var mye

verdt, varte lenge og man behøvde ikke holde seg med mange slike for å sette seg i respekt.

 

År gikk, ja det gikk vel kanskje et par hundre, og Sture gjorde seg mer og mer uunnværlig.  Han fulgte Håball som en skygge, røktet sin dont og vel så det.  Sørget for at all informasjon gikk via ham, tok hånd om den dagelige drift og knekte Håballs kryptiske regnskapskode.  Snart ble det slik at i gavnet var det Sture som sto for styre og stell, Håball satt liksom mest å så på, som en gammal kårkall.  Det var på denne tiden han tok til å kalle seg for HERR Sture.  Guri brydde seg lite så lenge alt var på stell.  Sjøkjempene hennes gjorde sin fordømte plikt og hun og hoffet fikk sitt.

 

Så en dag kom det som måtte komme.  Som så mange ganger dro de to storkara til havs toene for å rådslå seg som de sa.  Forskjellen fra før var at denne gangen kom bare en av dem tilbake.  ?Han trakk sist siste sukk, blåste sitt siste blås og drog sitt siste drag? sa herr Sture bare og baksa seg inn i tarabingen sin, tilsynelatende uttjasa.  Håball ble aldri mer spurt, og herr Sture tok makta ? i skattesaker.  Ingen kunne tvile på hvem som skulle røkte dette viktige embetet.  Herr Sture var den enest som forsto Håballs innfløkte men dog rettferdige regelverk, og den eneste som var fryktinngytende nok til å oppredholde det. Nå tok han også til å innynde seg hos a Guri.  Etter hvert tilbrakte de natta sammen både titt og ofte, og Sture brukte sin nye plass til å tale sin egen sak i ett og alt.  Etter en særdeles vellykket seanse fikk han så endelig tillatelse til å kalle seg skattekong, noe han hadde higet etter lenge.  Nå var toppen nådd.  Som skattekonge og Guris førsteelsker var han for nummer to å regne i riket. 

 

I alle verdener og virkeligheter, blant både folk og fark, over og underjordiske er det noen som aldri kan se seg berga.  Om man har verdier i sin besittelse, ærlig og rederlig erverva som langt overstiger det man har mulighet til å nyte godt av og som gjøre tilværelsen sorgløs til langt inn i evigheten, blir det aldri nok.  Aldri.  Herr Sture var av denne sorten.  Nå satt han på maktens tinder med kontroll på hele skattekammeret, hele herligheten og hadde ubegrenset adgang til selveste dronningens sovekammer.  Men der var ikke nok, så langt i fra.  Han hadde en plan.  De første åra var det ingen som merka overgangen fra Håball i Hå til Herr Sture, skattekongen.  Noen år i den virkeligheten er ikke noe å snakke om, så han røktet rolig sin dont den først tida.  Han fikk seg en assistent, den jobben han selv hadde begynt i for flere tider siden.  Han valgte karen med omhu.  Det var flere ting å ta hensyn til i en slik sak.  Han behøvde en han kunne stole på, en som gjorde som han sa uten å spørre.  Han måtte være arbeidsom og ikke for smart.  Planen hans sto og falt på at ingen forsto hva han drev med.  Valget falt på en snåling som het Ottar.  Han var resultat av en heftig romanse mellom ei lita, søt jotunjente og en diger, forførende oter.  Han hadde den egenskapen at når han var i havet var han mest oter, og når han kom på land så han nærmest ut som folk.  Det var bare denne halen som fulgte han både til lands og til vanns.  Fjeset hans forandra seg også.  I sjøen hadde han oterfjes men straks han kom opp ble han annerledes.  Folk blei han ikke riktig nok, selv om han ligna, for nesa hans var fortsatt ei snute og tenna var og ble otertenner.  Men snill det var han.  Og sånn passe stor.  Og Ottar var nok er riktig valg, for han fant fort sin plass og gjorde sin jobb uten spørsmål, uten nøling og somling.  Nå begynte Sture sakte å heve skattene, veldig sakte, så ingen skulle merke det.  De rikeste rørte han ikke.  Så mye vett og viten hadde han, at var det en grunn til at de rike var rike var det fordi de likte lite å skille seg av med noe av rikdommen sin.  De andre derimot måtte blø.  Sakte la han seg opp ei lita formue som bare vokste.  Rikdommen gjemte han inne i en diger stein på ei av øyene i Froan.  For han hadde ingen ting å bruke den på, han hadde jo så alt for mye til at han fikk brukt det opp fra før.  Han ville bare ha det, eie det og vite at det var der.  Gni seg i henna når han var alene, og fryde seg over at han ikke bare var rik.  Han var mye rikere enn noen viste om!

 

En dag etter noen tider ba Guri om å få snakke med Ottar.  Han smøg seg oteraktig inn i rommet der hun ventet på ham og sto litt tvilrådig nede ved døra.  Guri sto ved grua.  Plutselig snudde seg mot ham og kastet en sjøpung ham.  Han tok hendig i mot og så undrende på den.  Så sa Guri likegyldig at det var en pung med gullklumper hun akkurat hadde fått i gave av sin venninne fra Sør-England, Fata Morgana.  Hun sa at hun ville at Ottar skulle ta vare på den, siden den ikke skulle i skattekammeret sammen med de andre herlighetene.  Hun regnet snart med at hun skulle gi den videre, så han skulle bære den på seg hele tiden.  Også skulle han ikke si noen om det til herr Sture.  Ja vel, en grei sak å forholde seg til for en enkel sjel.  I det han skulle til å gå spurte hun Ottar om han kunne telle og reine.  Han stussa litt og sa han ikke helt forsto spørsmålet, eller snarere rett og slett ikke kjente de orda.  ?Kan du tall?  Kan du telle?? spurte hun igjen.  Svaret var kort og greit nei.  ?Nei vel.  Greit nok.  Jeg hadde tenkt å be deg å telle gullklumpene for meg.  Jeg fikk ikke tid til det selv, så jeg veit ikke hvor mye det er i pungen.  Bare pass på den for meg du, Ottar? avsluttet hun, og Ottar gikk ut med pungen innafor skjorta

Kort rapport fra Rissa.

Ja vel, da er jeg noen dager inne i min nye tilværelse.  Det er deilig å være i vigør igjen etter noen uker med skaderøkting og søken etter jobb og bopel.  Arbeidet er som forventet varierende og utfordrerne.  Melking, foring, møkkmåking, strøing og stell av kyr og kalver.  Resten av dagene går med til alt som hører hjemme på en levende gård.  Snekring, rydding, gjerding og ettersyn av dyr.  Dyra og jeg kom for øvrig fort over ens.  De var naturlig skeptiske de første par dagene før de tødde opp.  Nå er den fasen over og jeg lærer meg dem og kjenne etter hvert på individnivå, alle med sine særegenheter,  Alltid like fint for folk som meg å ha dyr rundt seg.  De kan til og med fylle deler av tomrommet etter alt jeg forlot.

Nå gjenstår å lage tilværelsen om til et liv.  Jeg har lønn, jeg har en liten leilighet, ei varm seng, radio, TV og mat på bordet.  Ingen ting med det praktiske mangler, men jeg trur det tar en stund før leiligheten blir et hjem.

I morgen går turen til St. Olav for en sjekk hos nevrologene. Regner med de bekrefter at jeg er spenna gælen, men det veit jeg (og de fleste andre) fra før.

Så får der ha det så bra dere kan hver for dere der ute.  Og ikke glem å være snille mot hverandre.  Dere hører snart fra fjøsnissen igjen.  Ha en himmelsk helg.

Siste kveld med gjengen.

Så er dagen her. Det blir siste dag og kveld med familien samla før jeg reiser til Rissa og en helt ny tilværelse i morgen tidlig.  Morgenkaffen er for lengst inntatt og pakkinga er snart i boks.  Eller i søplesekk rettere sakt.  Søndagen vil gå med til snekring og samvær med folka jeg har bodd med fra 32 til snart 18 år.  De åra ligger bak meg, lite og gjøre med det, og det er lite eller ingen framtid i å dvele ved fortida.  Foran meg ligger en ny virkelighet jeg som alle andre veit lite eller ingenting om, og det er jo spennende nok i seg selv.  Hvor lenge jeg blir rissværing og hvor godt jeg vil trives vil vise seg etter som dager, uker, måneder og år rusler fram i sitt eget tempo, og om livet har flere krumspring på lur får jeg ta dem som de kommer.  Kjenner jeg livet rett blir vel lite som man trur og planlegger lell, så det også er lite og dvele ved.

I ettermiddag kommer Jostein hjem etter å ha rusla i kø i Trondheim i dagevis for å fange sånne virtuelle figurer, og siden Monica fortsatt er hjemme og Heidi har fri, Blir vi samla for siste gang på lang tid. Kanskje kan vi feire jula sammen, men det også er umulig og planlegge nå, siden barna er store, Heidi jobber turnus, og  jeg ikke aner om jeg må ha ansvar for fjøs og dyr når den tid kommer.

Så får du ha takk da Frøya.  Og takk til alle frøyværinger som merkelig nok har godtatt meg som den raringen og eksentrikeren jeg er.  Dere har på hver deres måte gjort disse snart 30 åra til en stort sett god og minnerik tid.  På godt og vondt.  Jeg kommer til å se om dere og det vakre, nakne landskapet deres når jeg får tid, men at en epoke er over og en annen albuer seg fram er ikke til å komme forbi.  Men hvem vet?  Kanskje blir jeg frøyværing igjen, når tida er moden for det og noen finner bruk for meg.  Mot betaling og ordna arbeidsforhold.

Takk for meg så lenge!

Katt-Kalle i Klova del 3.

Da er det tid for tredje og siste avsnitt om Katt-Kalle.  De som ha fulgt med så langt veit at Kalle har inngått en pakt med de underjordiske og skal lever katteskinn, haler og skaller hver sommer mot klekkelige motytelser.  Hovedpremien får han greie på nå, og penere blir ikke eventyret etter hvert akkurat.  Hvordan skal dette ende?  I ulykken kan hende.

 

?Du skal få vite av en kveiteplass som ingen andre av din sort kan finne.  Vi sørger for kveite der, så mye du måtte ønske, så lenge du holder alle avtaler vi har.  Du skal bruke kattkjøttet som agn, så veit kveitekongen hvem det er som fisker.  Plassen ligger bare noen åretak fra naustporten din.  Du skal sette deg i båten, bak fram, ro utover bukta med åretaka rettveien, og når du runder Skaget mot vest sier du fram ei regle.  Den er som så:

 

            Kvolva må vike når Duva får makt

            Daggryet svartner når katter blir slakt

            Helvete fryser og isen blir heit

            Fjæra blir flo - og katta blir kveit

 

Når du er ferdig med siste linja er du framme.  Sett bare kveitvaen og ro hjem.  Neste dag ror du samme veien og sier fram samme regla, da er du ved vakeren.  Glemmer du regla må du starte på nytt, for du finner aldri bruket igjen ved å rote rundt i din virkelighet.  Kveita kan du nytte som du vil.  Hvor mye du fisker og hvordan du ter deg med fangsten bryr vi oss ikke med.?

 

Katt-Kalle retta seg i båten.  Innseglinga til sandvalen kom etter hver til syne ei mils vei framme.  Han hadde gjort som han fikk beskjed om i alle år etter den dagen for lenge siden.  Børre hadde sakt at hvert år rett før solverv skulle han sende en budbringer i storkobbeham, lyslett med ringer på nakken og ryggen.  Den skulle te seg akkurat på det viset den gjorde i går kveld, og da skulle han komme utover dagen etter.  Børre skulle be hu Guri sjøl sørge for bør så han slapp å ro.  Østavind når han kom utover og vestavind på heimveien.  Kalle hadde vært betenkt og tungsint når han dro hjem etter det første møtet.  Jammen hadde de krevd at han aldri skulle sette sin fot i kirka og.  Ikke det at han var der oftere enn han måtte før eller, men?  Børre sa at folk var vonde nok å omgås om de ikke skulle ose av kirkelys og hatske kvitekrist-tanker også.  Gikk Kalle i kirka var det slutt. 

Utover året fortok betenkeligheta hans seg.  Først kom kolla hans med tvillingkalver, så blei det gras i overlag oppover Klovamyra.  Å du snakker om tørk!  Makan til høy som kom i hus den sommeren hadde han aldri opplevd.  Heimfisket gikk også over all forventning så de to hadde til mer enn naua det året.  Da vinteren kom var det ingen vei tilbake.  Kattene måtte til pers.

Siden hadde de aldri mangla noe.  Helse og helbred var i overlag god, folk sa han blei liksom ikke eldre, og arbeidet var lett og liketil.  Bortsett fra de forferdelige slaktedagene i februar.

 

Møtet med Børre i Berjet og tusseflokken gikk som vanelig uten noe uforutsett.  De sto i fjæra og venta, Børre foran, og bak som i en liggende pyramide småkaller av alle aldere og kjønn.  Varene ble tatt i land av ivrige småfolk og nøye ettersett av høvdingen selv.  Jo da, kvaliteten var som vanelig god, alt i sin skjønneste orden.  Så ble det drukket kjøpskål.  Han fikk alltid et sølvbeslått drikkehorn med en søt og velsmakende drikk, som varma i skrotten og gjorde ham litt ør.  Han var uvandt med sterke saker den karen.  Nå var sola over høyden og det var på tide å sette kursen rett øst.  Og som alltid hadde vinden dreid 180 grader mens han var på land på Sauøya, den var spak og fin i starten så han fikk ordna seg i båten.  Så økte den på så han nærmest fløy innover med alle de kjente Fosen-fjella i horisonten.  Kopparn lå halvt om styrbord baug.  Da sola atter dalte mot storhavet rodde han den siste biten inn i heimstøa.  Det var eventyret for i år.

 

Sånn gikk nå åra.  Ting var ved det gamle, lite å berette.  Helt til en høst da det merkeligste skjedde i et sokn i en fjord på Fosen.  Katt-Kalle i Klova kom i kirka.  Han kom stille inn døra i inngangs-salma og sneik seg inn på siste rad.  Det var bare presten som så ham i starten.  Etter hvert som salmer og preken skred fram ble flere klar over dette besynderlig.  Folk snudde seg og glante åpenlyst på den sjeldne kirkegjengeren, og før utgangs-salmen døde hen var han ute av døra og over alle hauger.  Og det var det siste bygda så til ham.  Ikke rodde han etter kattfisk og ikke kom han til Jøde-Jakobsen med kveite.  Etter en måneds tid tok en kar seg på tak, rusla uttover til Klova og smøyg seg stilt over berget og titta ned på plassen.  Alt stille.  Ikke folk og ikke krøtter, bare de evinderlige kattene.  Karen mota seg opp og gikk inn mot stua og ropte, stakk huet inn i kjøkkenet, nei, ikke en kjeft.  Fjøsdøra sto åpen og alle binger og båser var tomme.  Bare hønene flaksa rundt uten mål og me.  Da han kom ned mot naustet skvatt han til og rygga mot stua igjen, bleik og storøyd.  Der la restene av Kalle.  De tomme øya liksom stirra på ham og kjeften glisa leppelaus.  Hele beinrekka lå reinspist og solbleika ved naustporten med feite katter på alle katter.  Nå var det som om alle kattene stirra på karen og han syntes de liksom kom sigende mot ham.  Ikke lite jævelig var det.  Panikken slo som en knyttnæva og han stoppa ikke for å ta seg på tak før han så de tre pipen på huset hans Jakobsen og kirketårnet lenger bak. 

 

Samme kveld samla alle kara i soknet seg, de som eide haglebørse eller kulevåpen av noe slag, og gikk i samla flokk til Klova.  Når jobben var gjort var det ikke levanes vesen igjen på plassen, og de reinspiste restene av Katt-Kalle lå i ei kiste de hadde slått i hop før de gikk.  Morgenen etter kom Taus-Tulla til rette.  Hu kom ned til handelstedet med ei ku, en kalv, seks sauer, en gris og ei geit.  Presten ble tilkalt, jenta ble med inn på kjøkkenet og døra ble stengt bak dem.  Da presten kom ut etter et par timer var han bleik.  Taus-Tulla hadde fått fortalt ham om Klovakallens hemmelighet.  Så fortalte hun at den siste katta han slakta hadde vært så gjenstridig og seigliva at han sleit aldri så lege med å tyne livet av den mens den sloss i mot og stirra han i øya alt i ett.  Etter dette hadde han aldri blitt seg selv igjen.  Han leverte leia som vanelig midtsommers tid, men nå skulle det være siste gangen.  Børre i Berjet hadde forstått at kalle ikke var seg selv, ant uråd, og trua på det groveste med hva som kom til å skje om han brøyt pakten.  Utover sommere mista gubben både matlyst og nattesøvn.  Hinmannen besøkte han hver natt.  Sto ved senge-enden og hånflira mens han kasta daue katter i fjeset på stakkaren.  Det blei så ille at Kalle til slutt sov i brisken hos henne, krøyp inn til tausa som et lite mørkredd barn hos mor si.  Så tok han avgjørelsen en lørdagskveld i september.  I morgen skulle han i kirka å lutres.  Nå skulle hulderfolk og dævelsmakt manes i berg med Guds hjelp.  Men da han kom ned stien til tunet igjen dagen etter, etter kirkegangen, var det som om hele helvete brøt løs rund dem.  Kattene gøyv på han alle som en, klorte, beit, fresa og skreik som demoner fra den ytterste dag og ildtunger fra svovelkulper i Satans bakgård.  Kalle rava mot naustet og ramla om med kattene over seg som en vargflokk.  Sjøl forsto hun at nå var det hun som var den neste.  Hun løp til fjøset og slapp dyr, før hun strøyk inn i landet og oppover i høyden.  De fleste dyra slo følge, og hun hadde levd av bær og melk de siste ukene. 

 

Det var de siste orda Taus-Tulla noen gang sa.  Resten av sin tid gikk hun fra gård til gård på legd.  Dyra ble solgt og skillingene gikk til å brenne ned Klovaplassen med båt og bruk, samt å få begravd Kalle på kristent vis.  Det vesle som var igjen lot de tausa få.  Mange var i mot at en sånn hedning skulle innom kirkegårdsgjerdet, men presten var steil.  Han hadde dødd som en angrende synder, i søken etter frelsen.  Han ble gravlagt rett innenfor gjerdet, nede i en krok.  Så var vel den historia over?  Ja vist, bortsett fra at ingen i bygda våga seg til kirkegården i tiden før sankthans.  Da hadde folk hørt et svare leven nederst ved steingjerdet.  Noen hadde sågar sett småfolk som dansa og lo på ei umerka grav der nede.

 

Katt-Kalle i klova del to.

Her kommer fortsettelsen på historia fra i går for de som følger det.  Nå blir det et mystisk møte her, mellom forskjellige verner, tider og virkeligheter.  Avslutning følger.

Ha en eventyrlig dag.

Hilsen fra Tommy med tankene.

 

Når midtsommer nærma seg fikk Katt-Kalle en uto i kroppen.  Han gikk og væra mot fjordkjeften og storhavet og venta på innkalling.  Og den kom hvert år.  En stille kveld mens sola sakte seig mot horisonten i nord-vest dukka budbringeren opp.  Den dukka bokstavelig talt opp av sjøen et stykke utafor støa.  En diger brande av en havert brøyt overflata med hesteaktig hode kikka lenge på han Kalle.  Mang en kobbe hadde han sett i sin tid, men denne var så lett å kjenne at det aldri var tvil om hvem som kom og hva beskjeden var.  Storkobba var lys av lett, mye lysere enn vanelig, også hadde den store mørke ringer nedover nakke og rygg, buken var nesten hvit.  Etter å ha titta på gubben ei tid, forsvant den i djupet, for å dukke opp lenger ut og fossa mot støa så sjødrevet sto om den store kroppen.  To ganger den samme turen, så snudde den og svømte rolig utover og rundt Skaget mot vest.  Jaha, da var tida inne for å gjøre opp for kveita for i år.  Kalle rusla inn i naustet og plukka fram riggen til færingen, masta, sneiseglet, styrvorden og roret måtte med.  Elles i året brukte han aldri segl, så nært han var heimstøa når han dreiv fiske.  Men nå bar det til havs, og bør blei det, det viste han, både utover i natt og innover igjen med neste solnedgang i ryggen.  Han gikk opp i stua og ordna seg med niste og bar kassene fra loftet og ned i naustet.  Så var det bare å få seg noen få timer søvn før eventyret tok til.  Han sov rolig og drømmeløst, og når sola var klar av havet satt han på tofta med niste og tre skattekister i midtrommet.  Det korte stykket fra Skaget og utover til fjordkjeften rodde han på sitt vanlige rolige vis, rettveien nå, men straks han var klar av fastlandet kjente han det første vindpustet mot den læraktige huden i fjeset.  Ja vist, alt var som det skulle, og masta kom på plass og seilet opp.  Nå var det bare å lene seg tilbake å la østavinden gjøre jobben.  Kursen var rett vest, og vinden aldri for hard på labben og aldri så lat at farta dabba av.  Han hadde ei lita uro i margen, men ikke mye.  Ikke mer enn at han følte seg litt ekstra våken og vaktsom.  Litt underlig i grunnen når han viste at han seilte mot et møte knapt noen levende, kristne folk ville trudd var mulig i sin fulleste fantasi. 

 

Han hadde opplevd det en gang i året hele sitt voksne liv.  Helt siden den våren Taus-Tulla dukka opp fra ingensteder, og han ble tatt av landvinden og feid til havs en dag han endelig fikk det for seg at han måtte ut for å tjene til livets opphold.  Til slutt fikk han landkjenning og livberging på en høvelig stor øy på innersida av utværet folk kalte Froan.  Der ute bodde det ikke folk på den tida.  Øya var nesten delt i to av en lang, grunn sandval der han ble feid inn.  Hadde han vært noen meter lenger den ene eller andre veien hadde han og båten blitt smadra mot granitten.  Tungbåra knuste mot øya i voldsomme drønn, og det var et under at han fikk manøvrert seg inn det trange innløpet til den lune bukta.  Eller var det noen som styrte ferden?  I dag mente han klart det var en styrelse med i spillet, om ikke Herrens så noen andres.  Innerst i valen dro Kalle færingen på land, tok med seg seglet og et kattskinn og krøyp i le bak en bergvegg.  Der segna han mer eller mindre om i lyngen klissvåt, stivfrossen og uttjasa.  Sovna som en stein gjorde han med seglet bretta dobbelt over seg og kattskinnet under hauet.  Første gang han glippa med auan var det mørkt, han ensa at vinden hadde løya og at varmen kom krypene inn i kroppen før han sovna igjen. Neste gang han våkna var han nesten som i ørska.  Han hadde sovet så tungt og drømt så rart at han ikke forsto med det sammen om han hadde våkna eller om han fortsatt sov.  I en ring rundt ham sto en flokk med noe han oppfatta som tusser.  Han satte seg opp med et rykk og kom med et skrik, jo han var nok våken.  Tussene skvatt litt unna, men ikke langt.  Alle stirra på lyngtua han lå på med kattskinne bred over.  Raskt som en skygge smatt en av småfolket fram bak ryggen hans og nappa til seg skinnet og veik tilbake til de andre, og da ble det liv i småkallan!  Alle flokka seg rundt tyven og reiv og sleit i hverandre og skinnet med skrik og skrål.  Ingen ensa Kalle lenger.  Han reiste seg sakte og registrerte at skapningene rakte ham til rett over kneet.  Gråkledd og brunspraglete som de var gikk de nesten i ett med landskapet.  De eneste fargene som skilte seg litt ut var noen luer, skjerf og bladvotter som var farga i svakt rødt og gult.  Da han skulle snike seg av gårde fra denne galskapen for å få båten på sjøen og hive seg på årene, kom det et kraftig rop fra en i flokken og alt ble stille.  Fram kom det en kar som tydelig var høvedsmann for de underjordiske, han gikk noen stutte steg mot Klovakallen.  Hadde noen sett skapningen på høvelig avstan hadde han vært snarlik en hubro som sitter og speider etter vånd, tenkte han, og lurte på om han skulle ta kutet eller våge å bli.  Han var uten tvil redd.  Gammeldags redd var han, nesten som når han var liten og måtte ut på veslehuset i stappmørke.  Han valgte å bli, skjønt det var vel ikke noe bevist valg, det var noe som liksom limte sjøstøvla til berget han sto på.  Tussekallen holdt kattskinnet i den ene handa og i den andre holdt han en stav med en skalle på toppen.  Det var nok en oterskalle, fra en unge.  Han sto i noe som virka som en evighet og så granskende på mennesket foran seg, så kom et lite kremt og han begynte å snakke sakte og møysommelig.  Stemmen var ru, nesten hes, og besynderlig djup for en så liten kropp.  Han presenterte seg som Børre i Berjet og sa han var høvding for småfolket som holdt til på land i Froan.

 

Nå satt altså Katt-Kalle igjen og holdt fast og stødig i styrvorden.  Han var kommet over halvveis til utværet, Fosen lå gode tolv mil bak ham, og Froan steig mer og mer fra horisonten i vest.  Bada i den glassklare sommersola så han først en liten kul på sjøen som kunne misstas for en bølgekam.  Etter som den steg av havet viste han at nå var det landkjenning.  Det var høyeste øya i perlekjedet av øyer, holmer og skjær, Kunna, som ga seg til kjenne.  Han viste godt hvem som holdt hoff der.  Han hadde aldri møtt dronninga sjøl, men alle her på kysten av Trøndelagen viste av Guri Kunna, og frykta kreftene og makta hennes nesten mer enn selveste Vår Herre.  Sjøl hadde han bedre kjennskap til Frua enn de fleste, etter alle sine år i arbeid for hulderkreftene.  Etter som den ene etter den andre av øyene steig av havet, Sauøya, Risøya, Værøya og Burøya, seig han atter inn i minnene om hvordan han kom til å samarbeide med småkallan og dermed bli en del av en virkelighet som lå ved siden av vår egen, vestafor virkeligheta.  Børres tale ble lang den dagen for lenge siden.  Han forklarte, og av og til våga Kalle seg frampå med et spørsmål.  Noen fikk han svar på men noen mislikte høvdingen sterkt og de svarte han rett og slett ikke på.  Kalle skulle informeres, men bare om det han trengte å vite, og han skulle få et tilbud han ikke burde avslå.  Han ble forklart at de viste han skulle komme i går men de viste ikke hvorfor.  De hadde vært tilstede rundt i lyng og berg da han kom, men da de så hvor sliten han var lot de han sove før de tok kontakt.  Hele natta hadde de sitti tett rundt ham i ly av mørket og pusta varme inn i skrotten hans.  Da han spratt opp forsto de straks hvorfor Katt-Kalle var sendt til Sauøya.  Han brakte med seg en stor rikdom.  Var det noe som var gangbar vare i berg og huler, hos underjordiske og overjordiske så var det kattskinn.  Småkallan brukte de til stasbunad og til pynt, men aller mest var de brukt til det mykeste og varmeste leie til trollunga i de små krybbene de sov i.  Særlig byttingene, de udøpte unga de henta fra folk og la igjen en av sine egne som bytte, var urolige og bråkete før Guri Kunna ga dem navn og gjorde troll av dem.  I de vanskelige dagene var kattskinna gull verd, og roa ned spetakkelet.  Også alle andre uskapninger syntes å sette stor pris på pelsverket.  Fikk de tilgang til skinn kunne de innfri skattekravet til Guri, for hvert år kom skattekongen hennes, den rike herr Sture på besøk.  Da var det om å ha valuta klar som falt i smak og ga velsignelse og beskyttelse for neste år.  Den damas vrede var det så men best å verge seg mot.  Mangt et overmodig troll og tuss sto i stein til evig tid etter ublidt møte med overmakta.  Hadde han flere katter?  Røde ventelig?  Jo da, katter var det godt om men Kalle likte dårlig å kverke katter som ikke var gamle og tannlause.  En vederstyggelighet var det.  Kunne de ikke holde seg med katter selv og drive denne lugubre geskjeft her ute i utværet?  Børre i Berjet så nok en gang lenge og granskende på Kalle, han så liksom tvers igjennom marg og bein på menneskekroppen. ?Du har liten forstan du din digre tufs.  Hadde dere kristmennesker sett dere litt bedre rundt, fulgt med på andre enn dere selv og den steile guden deres, hadde du vist at vi småfolket aldri skader et dyr.  Hvem trur du passer på krøttera deres når dere ikke makter jobben sjøl?? freste han mellom bitte små sammenbitte tenner.  ?Dessuten? fortsatte han litt mindre hissig ?så hender det ikke sjelden, i hver fall en gang i århundret, at Frøya kommer og ser om oss.  Den deiligste av alle vanediser kjører som du veit i ei vakker vogn dratt av to flotte katter.  Trur du, din tosk, at hu hadde blitt fornøyd med oss hvis vi drepte katter.?  Da ville Kalle vite hvorfor han skulle si ja til dette når han bare kunne segle hjem til Klova og Taus-Tulla og leve videre i fred og ro.  Si til seg sjøl at det var en drøm og ikke fortelle det til en kjeft.  Etter en ny pause - tekte han seg om før han snakka tru - dro det for første gang en form for smil over tussetrynet.  ?Gjør bare det du, så sender jeg bud til dem som bor i berget på begge sider av Klova.  Dem har du sikkert ikke sett, halvblind som du er?  Jeg ber dem flytte og slutte å sørge for dyra dine.  Trur du det er hu du holder hus med som er så eventyrlig god med krøttera, at det er derfor kua bærer hvert år og fòret akkurat rekker over vårknipa?  Nei du, send en takk oppover i Klova når du kommer hjem, til Håball, haugtussen som styrer over fjøset ditt.  Hils alle kjerringene og unga også.  De tar et tak titt og ofte de med.  Flytter de er du ferdig.  Også snakker jeg med Ægir, den gamle gode havgud du veit.  Der fòr fiskelykka di Kalle.  Bare vær glad så lenge kona hans, Ran, ikke kommer med garnet sitt og henter deg.? 

Den svei.  Uten fisk og melk, kjøtt og ull fra fjøset var det ingen framtid.  Og dette var ingen drøm.  De sto i ring rundt ham nå.  Sakte og nesten uten at han hadde lagt merke til det hadde de bevega seg mot ham og rundt ham.  Han og Børre sto midt i sirkelen og han hadde en fornemmelse av å sveve en tomme over bakken.  Katt-Kalle så ingen annen utvei en å gi seg til å agitere med tussene om betingelser.  Jo det var i følge Børre en grei sak og en likefram avtale de skulle inngå:  Kalle skulle slakte minst tretti katter hver vinter og preparere skinnene på beste måte.  Myke som banrauer skulle de være, og alle skulle være røde i pelsen og børsta lette og vakre.  Halene skulle beines ut, tørkes og børstes.  Småkallan brukte dem til krager og som skjerf, men de var mest verdt som skatt til Guri.  Alle slags skapninger i Utfrovær elsket å pynte seg med kattehaler, og røde var som det reneste gull og reine. Videre skulle skallene renses og blekes.  De ble brukt til all slags pynt og utsmykking.  De kunne brukes som lamper og som staup og tenna ble de vakreste smykker

 til unge tussejenter.  Kjøttet måtte saltes for seinere bruk.  Ingen ting skulle gå til spille unntatt gørra som skulle ofres til havet og de som trengte mat der nede.  Betalinga ville Kalle vite, hva var det de hadde som han hadde bruk for?  ?For det første kommer Håball og hans flokk til å holde et ekstra godt øye med fjøset og dyra hans i framtida. Men det er bare en liten del av betalinga.  

Katt-kalle i klova.

 

 

Da godtfolk, er det på tide å skifte sjanger.  Nå får gamle minner vike for fri diktning inntil videre.  Jeg har skrevet noen eventyr opp gjennom åra basert på bruddstykker fra lokal folklore, sagn fra kysten og gammel gudetru.  Ingenting er gjengivelse eller omdikting av gammelt materiale, kun fri dikting med inspirasjon fra en flere hundre år gammel fortellertradisjon på Midt-Norge-kysten.  I dette første eventyret møter dere en raring og einstøing som opplever litt av hvert, både naturlig og overnaturlig.   Historia er såpass lang at jeg velger å dele den i tre.  De to sist kommer som perler på en kort snor hvis noen liker del en.  Så her kommer den altså:

 

Katt-Kalle i Klova

 

Folk flest inne ved kysten kalte han for Katt-Kalle i Klova, for på plassen i Klova hadde han bodd all sin dag.  Det var farfaren og farmora som brøyt plassen i den trange Klova for aldri så lenge siden.  Ingen andre ville slå seg ned på en sånn smalt tarm av et myrdrag klemt inne mellom steile bergveggene, men det var trange tider, og tak over huet måtte de ha.  De var nygifte og hu var ungediger.  Myra ble veita og dyrka, han reiste ei lita stue, et fjøs og et naust.  Langt i fra nok var det, til å livberge sjølfolket og en voksende ungeflokk.  Som så mange plasser langs kysten var sjøen berginga.  Heimsjøen inne i fjorden og ut mot Frohavet ble røkta jevnt og trutt, men det som dro var skreia om vinteren i gode år.  Han var kjent som en djerv og uredd drivar på sjøen og var en ettertrakta lottakar som jobba mer enn han drakk og sloss.  Da det noen år på rad ble stengt sild utom neset ved Klova så plassen fikk landlott, hadde gamlefar skrapt sammen de skillingene som skulle til for å kjøpe fri plassen fra nessakongen Jacobsen.  Far hans Kalle var også en navngjeten drivar og fiskar.  Han kjøpte til en liten teig de satte potet på og bygde på stua med 3 alen i lengden og loft.  Det ble bare to barn i Klova denne generasjonen.  Først kom ei jente som blei kalla Alfiva som var svakelig i hele oppveksten.  Hu døde før hu var ti, da hadde Kalle akkurat fylt seks.  Oppveksten i Klova var ensom.  Det kom ikke folk den veien, så abagelig i bakevja som det lå til i verden.  Trøsta hans Kalle ble kattene, de røde kattene det krydde av i naust og fjøs.  Han kjente hver enkelt og alle hadde navn.  Fortrolig var han med dyra men folk kom han ikke over ens med, han kom aldri for presten og ble i all tid sett på som en komling og en kop.  Etter hvert måtte han bli med faren i færingen og lærte sjøen og fisket og kjenne som gutter har gjort til alle tider her ved kanten av det uendelig Atlanterhavet.  Men noe drivar ble han aldri.  Så lenge faren levde var han med når han måtte, men når han blei på Frohavet ei jævelig novembernatt, og mora til alt overmål la seg til å daue før året var ute, var det så å si slutt på alt i Klova.  

Ingen av oss dødelige veit om hendelser er tilfeldige eller styrt av underlige krefter utafor vår forstand, men en dag utpå våren kom det raklanes en ungjente nedover myra mot husa hans Katt-Kalle.  Hu sa ikke stort men han forsto at hu var uten hus og heim og kun eide det hu sto og gikk i.  Det ble til at jenta fikk plass i benken på kjøkkenet og røkta hus og fjøs for kost og husrom.  Han kom til å kalle jenta Taus-Tulla siden hu jobba som taus og knapt smalt et ord så lang som dagen var.  Redd alt som het mannfolk var hu også, noe som passa Kalle fint siden han ikke viste bak og fram på et kvinnfolk.  Rolig styra de med sitt, han i båt og naust og hu i kjøkken og i fjøs.  Hele hjorden besto av ei ku og en kalv om året hvis de fikk lånt okse, en gris, fem høner, seks sauer og ei geit.  Alt i alt hangla og gikk det på et vis.

 

Det forunderlige med Kalle var at han ikke dreiv sjøen som andre anstendige folk.  Han rodde kun inne på fjorden og fiska småsei og mort til kattene som det stadig krydde av i Klova.  Sånn blei det mye ferskfisk og saltsei på folket også, men aldri solgte han en spol.  Bortsett fra kveite.  Han fiska uhorvelige mengder med kveite som han solgte til grosserer og fiskekjøper Jacobsen den tredje ved handelsstedet lenger inn i fjorden.  Han hadde store brygger med salteri og trandamperi, krambod, skjenkestue og mølle ved fossen bakom bruket.  En galeas hadde han, og flere jekter, og kjøpte fisk nordfra og solgte til Bergen og helt til Spaniens store byer.  Huset hans hadde tre piper, og han gikk med vest og frakk, og stokk med sølvbeslag.  Bak ryggen has ble han bare kalt Jøde-Jacobsen.  Han var den eneste som hadde et annet utnavn på Kalle; Kveit-Kalle, siden han stadig kom roende med færingen søkkeferdig av feite kveiter av beste sort.  Lagom store var de støtt, og buken drivende hvit som nysnøen i romjula.  Ingen ante hvordan Klovakallen tedde seg for å få til dette kunststykket gang på gang.  Ingen viste hvor han rodde eller hva han egna kveitvaen med.  For det eneste folk viste var at han brukte va, stampen hadde de sett i båten.  En ganske ordinær linstamp med en ganske ordinær va, med ordinær fortom og helt ordinære kveitangler.  Ikke noe hekseri her altså, men hvor han satte og hva han egna med fikk de aldri ut av gubben.  Fåmælt var han til daglig men når drøset dreide seg om kveite svartna Katt-Kalle i blikket og så en annen vei uten å kny.  Var først spørsmålet kommet opp var det ikke ord i kroppen før han forsvant rundt neset med faste, rolige åretak.  Da var kveita bytta i fødevarer de to pussige endene på småbruket hadde bruk for.  Gryn og mel, litt sukker, høvelig med salt, sirup, kålrot og gulrot for vinteren.  Poteten holdt de seg fortsatt med selv på teigen faren kjøpte før han gikk i vei.  Skilling til gode ble det alltid, for han unna seg aldri mer enn det nødtørftige.  Finty og brennevin fant aldri veien til Klova, og slett ikke spekulasi, kringler, sukkertøy, pynt og fjas og slike unødvendigheter. 

 

At ingen viste av kveitplassen hans Kalle plaga folk fælt.  Kveite skal du til havs for å få, og dessuten behøver du et jevnt og høvelig hald, noe han knapt hadde tilgang på, kjerringsky som han var.  En gang hadde to karer satt seg fore å finne ut hvor han tok veien når han rodde ut. En av karene lå på lur et stykke inne i bukta som endte opp i Klovastøa, og den andre sneik seg rundt plassen og la seg i skjul ute ved Skaget der han så både innover og utover fjorden.  De skulle møtes på skjenkestua seinere på dagen å samsnakkes om hva de hadde sett og planlegge neste trekk når de viste hvilken vei han tok.  Det ble en forunderlig samtale.  Jo da, Katt-Kalle hadde dratt ut den gamle færingen og satt stampen om bord, og gitt seg til å ro stødig mot Skaget hvor han forsvant ut av synet vestover, rett foran nesa på kompisen.  Men det som var så ugudelig hæselig var at han satt den fordømte veien i båten, altså med trynet mot baugen.  Det hadde nå vært grei skuring om han bare hadde hamla, men gjorde han det?  Nei da, han rodde på vanelig sett så båten skulle gått bakover.  Det gikk utover vika i god fart mot alt folkevett og kristenplikt.  Her var det uten tvil svartmakt med i bilde og karen hadde blitt så forferda at han strøyk sin vei det han vant.  Den andre karen satt å så på svirebroren ei stund.  Han funderte på om det var blitt for mye svir i det siste, før han sa det som det var, at ingen Kalle hadde kommet rundt Skaget.  Han hadde finni seg en lun plass, sitti i timevis og småfrysi før han ga opp og rusla hjem.  Det eneste han hadde merka seg var at det etter ei stund ble så forunderlig stille, og en lett dis som dukka opp fra ingensteder og forsvant uten et vindpust.  Kara syntes dette var så uhyggelig at de skrinla prosjektet, drakk seg fulle og fortrengte historia.  Neste søndag var de vist nok i kirka, og.

 

Men det var mye folk ikke viste om liv og levnet i Klova, det var hemmeligheter langt større enn mea på kveitgrunner.  Skjønt de hang i hop.  I februar hvert år, når vinteren var som kaldest, og alle dyr er fult vinterpelsa, slakta Kalle katter.  Store røde katter med reveaktig pels måtte bøte med livet i tur og orden.  Et passelig antall hukatter ble beholdt for videre avl, samt et par av de største og rødeste frøsene.  Med nitidig foring og stell av avlsdyra var det hver høst og vinter et mylder av nye katter som var klare for pelsing i februar.  For pelsa ble de.  Skinnet ble nennsomt flådd av og salta i dunger nede i naustet.  Videre stykka han opp katteskrottene og salta de ned i sildetønner.  Der var kveitagnet berga for sesongen.  Katteskallene la han i trekasser med kasseborda spikra på ramma med en god tommes avstand.  Så søkk han ut kassene på grunt vann og lot småfisk krabbe og alskens havskapninger forsyne seg av kjøtt og slintrer.  Mye jobb var det min sann, men her lå hele årets fortjeneste nedsalta og nedsøkki, og til tørk på ei stang under taket hang bustehalene.  Hva var dette for besynderlig adferd?  Oppklora og uttjasa som han sto der i kattetarmeimen så han mer ut som en demon enn en mann, og enda var det ikke over.  Etter tre ukers salting ble skinnene skrapa reine for salt og rester av kjøtt og fett. Deretter ble de grundig vaska og spendt opp i rammer for tørking.  Halene ble tatt ned og børsta fine før de ble lagt i ei kasse på loftet.  Skallene ble tatt opp fra sjøen.  Nå var de reine for alt annet enn bein og tenner, og smilte grotesk til verden rundt seg til evig tid.  Utover våren ble de båret ut på snøen i den skarpe sola slik at de bleiknet og ble hvite som elfenben. Så ble også de pakket forsiktig i ei lita kasse med høy mellom lagene for å skåne dem mot skader og slag.  Og enda gjensto den største jobben.  Når alle skinna var tørket skikkelig, sånn ute i mai en gang, tok han dem ut av rammene.  Nå var det om å mjuke opp hudene, stive som papp som de var.  Skinna ble krølla og bretta, gnudd og gnikka, og når de begynte å bli høvelig føyelige ble de dratt fram og tilbake over en staur som lå mellom to bukker.  Fram og tilbake, fram og tilbake i noe som virka som en evighet, til de var mjuke og gode som den fineste hermelin.  Neste jobb var å børste og pynte hårsida, rulle det ferdige pelsverket forsiktig sammen og legge hver enkelt fell i ei romslig kasse.  Det var vanligvis mellom førti og femti i tallet.  Jobben med prepareringen av skinna var den eneste Taus-Tulla tok del i, alt det andre var liksom et hellig ritual for Katt-Kalle.  Ingen andre skulle være med på det, det ville besudle handlingen, dessuten var det å kverke katter en vederstyggelighet han ville skåne alle andre for.  For han var det som en bøddelgjerning, han hadde en jobb og gjøre.  Han hadde en oppdragsgiver.  Han hadde en avtale.

 

 

 

Slutten på historia om tre av norgeshistoriens største gangstere.

 

Egentlig hadde jeg tenkt å spare denne til i morgen, men etter et umenneskelig press fra utallig mange lesere kommer den NÅ!  Eller mange og mange, press og press...  Det var ei tidligere skolevenninne fra ungdomsskolen i Sylling som spurte meg pent siden hun skal ha besøk av andre tidligere klassevenninner i kveld og ville lese slutten sammen med dem.  Når hun på toppen av alt nok er ei av de jentene vi ville imponere lot jeg meg lett overtale.  Eller overtale og overtale....Det var vel jeg som foreslo det og hun svarte ja vel.  Så denne går ut til alle syllingjenter fra ungdomsskolen på slutten av 70-tallet.  Og alle dere andre.

Vi tre muskedundre er altså på rømmen i Oslo og har span i helene i bakgater og portrom, og her kommer resten. 

 

Vi var utrygge over alt, og leteaksjonen ble garantert opptrappa nå som de viste hvor vi var.  Vi måtte videre og tok oss ned til Østbanen i ti-tida.  Der sto det et tog vi hoppa på så bar det ut av storbyen.  Vi kjøpte billetter så langt toget skulle, og det var ikke noe småtteri.  En halv time etterpå sto vi på stasjonen i Lillestrøm.  Så rusla vi ut av sentrum på måfå for å finne et sted å sove.  Først la vi oss i et skogholt mellom noen jorder, men myggen holdt på å spise oss opp, så det var ikke noe blivende sted.  Du skal se det var insektsommer tross alt.  I tussmørket så vi en gård et stykke unna som vi satte kursen mot.  Der fant vi ei kjellerluke som var åpen.  Vi krøyp inn i bekmørke, og befant oss plutselig i det som måtte være en potetkjeller.  Vi åt noen rå poteter og prøvde å få lagt oss til rett oppe på potetsekkene, med det var umulig å få sove så vi krøyp ut igjen.  Et stykke unna gården lå ei løe vi gikk til.  Der fant vi det vi søkte.  Massevis av friskt og duftende høy, og vi steinsovna innbasa alle tre. 

 

Da det lysna måtte ferden gå videre, så vi sneik oss tilbake til hovedveien.  Etter ei stund fikk vi haik med en gammal gubbe i en Morris Marina.  Han lurte på hvor vi skulle og det lutre vi på også.  Vi fikk bare bli med ditt han skulle.  Han skulle til Bjørkelangen.  Nå ante vi ikke hvor i verden vi var lenger.  Heldigvis fant vi en åpen landhandel hvor vi fikk tak i noen rundstykker og en ny boks med Ha-På, så var frokosten berga.  Etter at vi hadde fått titta på et turistkart hadde vi orientert oss såpass i geografien at vi viste hvor vi var og oppdaga at Sverige var innafor rekkevidde.  Da var neste etappe klar, ut til verdens største land, utlandet.  Vi begynte å få dårlig samvittighet for de hjemme, så for å lette litt på trykket sendte vi et kort hjem til meg.  ?Vi har det bra.  Drar til Sverige. Ikke leit etter oss?.  At vi førte leitingen i vår retning med ?Sverige? og poststempel ?Bjørkelangen? falt oss ikke inn.  Da kortet kom fram til Lier dagen etter ble vi etterlyst i hele Norden.

 

Etter litt hamstring av brød og en liter melk satte vi kursen østover, mot friheten og tryggheten.  ?Brødrene Dalton? fikk etter hvert haik med en unggutt i en Ford Taunus som tok oss et stykke på veien.  Hvor langt vi kom er jeg faktisk ikke sikker på, men da kvelden kom fant vi et vognskjul ved veikanten.  Det sto åpent og vi ordna oss leie som best vi kunne med gamle fôr- og striesekker.  Under oss og over oss.  Jo da, livet var slett ikke verst.  Så ble jeg syk.  I løpet av natta begynte jeg og fryse og svette, og på morraskvisten hadde jeg feber som måtte måles med steiketermometer.  Vi ble i ro utover dagen og jeg kvikna til såpass at vi innså at det var på tide å snu.  Utpå ettermiddagen hadde vi fått haika oss tilbake til motorveien og nå viste jeg hvor vi var, så vi klarte å få haik i riktigretning det siste stykket inn til Tigerstaden.  På Karl Johan slo en politibil på blålys og sirener og kom rett mot oss.  Vi sto paralyserte og venta på arrestasjon mens bilen suste forbi uten å stoppe.  Vi stussa fælt, men kom fram til at vi nok ikke var gode å plukke ut som tre femtenåringer siden vi sto i en stor klump med folk.  Storbyen har klart sine fordeler for lovløse elementer. Vi kom oss trygt til Vestbanen og om bord i toget til Drammen.  Der ble vi observert, så når vi kom fram var vi venta.  Så fort vi satte beina på perrongen fikk jeg ei tung hand på skuldra.  Jeg hørte en kjent stemme si ?Så er det slutt da gutter.?  Jeg snudde meg og så inn i fjeset til onkel.  Vi ble kjørt ut til tante og onkel på Engersand for deabreafe.  Vi måtte fortelle hvor vi hadde vært og hva vi hadde gjort, men sa ikke mer enn vi måtte.  Det var liksom ikke noe vi likte å rippe opp i.  De voksne snakka og gråt og gråt og snakka.  Det viste seg når vi hørte hverandres historier at de hadde vært tett på oss flere ganger.  Blant annet må vi ha gått på hver vår side av Karl Johan da vi stakk mot Østbanen for å ta toget til verdens ende.  Eller Lillestrøm.

 

Utpå kvelden gikk turen hjem, og en pjusk guttunge krøyp under dyna for å pleie kroppen og fordøye inntrykkene.  Jeg kan ikke minnes jeg fikk noe form for straff.  Lensmannen henla saken han også.  Så nok ikke nytten i å bruke tid og krefter på sånne guttestreker.  Sånn er historien om tre døgn jeg ikke glømmer, sånn som jeg husker det.  Da jeg var femten år og kriminell.        

Les mer i arkivet » Mai 2017 » November 2016 » Oktober 2016
hits