My name is nobody.

 

Livet kommer i klumper, som ei klok og døende dame sa en gang.  Ikke er jeg videre klok og ikke er jeg døende tror jeg, så der for må jeg rappe.  Jo da, overskrifta er også rappa, bare så det er tilstått.

Men at livet svinger det veit jeg alt om.  For å oppsummere mitt litt så har det svingt noe kraftig.  Gang på gang.  Først var jeg en liten, redd gutt, så ble jeg en utilpass ungdom før jeg ble plankestabler i flere år.  Da skøyt det fart.  I de over to tiåra vi bodde på Sauøya fikk jeg flere roller enn sundt var.  De hyggeligste var pappa og sauebonde.  Etter som åra gikk ble jeg mer og mer assosiert med øya og Froan.  Jeg ble han folk kom for å se på, Terje Viigen, Isak Selvanraa og den siste viking.  Rollefigurene ble så store og mektige at Tommy ble skjøvet til side og i bakleksa.  Du kan godt si jeg rota bort meg selv oppe i all viraken.  Jeg ble foredragsholder, tekstforfatter og historieforteller. Guide og turistvert.  Telefonen ringte hele dagen mens firmaer ble stiftet, tillitsverv og representantsroller ble skjøttet.  Til slutt var jeg så vekk fra meg selv at hele min identitet var utenfor meg.  Så tok den perioden slutt.  Avviklingen var en lang og tung stund, hvor nederlaget i hele prosjektet sto klarere og klarere skrevet med store bokstaver uansett hvor jeg så. 

Men det ble ikke stille rundt meg lenge som dere kanskje har fått med dere.  Jeg gikk hodestups inn i Farmen med alt det brakte med seg.  Fra vi var etablert på Sistranda høsten 2010 og utover vinteren og våren året etter ble Farmen-Tommy skapt.  Alt kulminerte med finalen 16. mai, og ukene og månedene etter var jeg i vinden som aldri før.  Det ble kjendisliv for ei tid, med representasjon, presse og opptredener.  Telefonen ringte og kimte igjen.  Jeg rakk aldri å finne igjen Tommy i mellomtida.  Artig var det, Man kan ikke klage på oppmerksomhet fra omverdenen når man velger å eksponere seg i beste sendetid, med over en million seere på det meste.  Det triste var at det ble i overkant for mine nærmeste.  De som ikke hadde valgt å stikke seg fram men bare ble med i tornadoen.

Så ble det stilt.  Telefonen slutta å ringe, avtaleboka var tom og inntekta forsvant.  Det var på tide å finne igjen meg selv.  Og det var ikke bare hyggelig, for hva var det jeg fant.  Jo en liten redd gutt selvfølgelig og en utilpass voksen som ingen hadde bruk for.  Unga var blitt store og kona livnærte seg selv, og ikke sjelden meg.  Før jeg fylte femti kom livet jeg har valgt tilbake som en skarpslipt bumerang  Jeg sto der uten utdanning og uten noe cv som kunne attesteres av noen som helst annen enn meg selv.  Slitasjeskadene meldte seg etter et langt liv med tunge tak, og år og alder var slett ikke på min side når det ble søkt på inntektsgivende arbeid. Erfaring var ikke relevant i konkurranse med ungdom med fagbrev og tre år på videregående.

Det ble til at jeg skrev ei bok uten finansiering, frealanse journalistinnhopp med minimal finansiering og noen innhopp som anleggsslusk.  Så sa det helt stopp.  Det skal noe til å holde trua oppe da, trua på at noen, en eller annen der ute, kan bruke deg til noe som helst mot et passelig vederlag.  Til slutt kasta jeg inn en åpen søknad på FB, hvor jeg tilbød min arbeidskraft til hvem som helst hvor som helst. Jeg fikk ett konkret svar og det holdt.  Det var en der ute som kunne bruke meg gitt!  Ikke verst.

Hvis du oppfatter dette som klaging har jeg uttrykt meg klønete.  Det er rett og slett en oppsummering av livet så langt, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste på min alder som erfarer dette.  For det er stille for en som er vant til å stå i stormen.  Det er uvant at telefonen ikke ringer og avtaleboka er rein.  Det er også uvant at kroppen som har tjent meg i så mange år gjennom så mange tunge tak plutselig skranter.  Men sånn er livet nå, og jeg akter å bruke stillheten til å finne ut om det finnes enda en Tommy der inne, som ble oversett eller undertrykket i kampens hete.  Derfor har jeg kvessa pennen igjen.  Eller mer korrekt tørka støvet av tastaturet.  Så se ikke bort fra at jeg gir lyd fra meg igjen.  Fordi jeg fortsatt lever, fortsatt har puls.  Og alt ved Terje Viigen er ikke glemt:  "Da sturet Terje, en dag eller to, så rystet han sorgen av"  

        

8 kommentarer

Else grethe

19.09.2016 kl.18:08

Vi har vel vært ute i hardt vær noen og enhver Tommy. Da er det bare å plukke opp vrakrestene sette det sammen så godt det lar seg gjøre å starte på nytt ....

tommystanker

19.09.2016 kl.19:23

Else grethe: Om att og om att!

Knut Arne

19.09.2016 kl.20:17

Det er så mye jeg ville ha snakket med deg om, men ikke i offentlige medier. Jeg forstår det som om vi nesten er naboer( 10 Km), så kanskje vi møtes over en kaffekopp?

tommystanker

19.09.2016 kl.21:46

Knut Arne: Bare ta kontakt du, så må da det ordne seg.

Grethe Cassandra

20.09.2016 kl.11:02

Med en helt spesiell livserfaring så er det rart det ikke er mer bruk for oss raringer. Børst støvet av tastene du, hodet henger vel fortsatt med så tankene kan feste seg i den digitale verden ;)

tommystanker

03.10.2016 kl.19:50

Grethe Cassandra: Gjør så godt jeg kan, men har nok gått ut på dato.

Bjørg

24.09.2016 kl.22:29

Hmmmm. Er sikker på at jeg la inn en kommentar for et par dager siden, men finner den ikke. Skrev noe sånt (innholdsmessig) som at det virker nok ekstra stille når hverdagen kommer tilbake, etter å ha vært så mye i vinden.

tommystanker

03.10.2016 kl.19:49

Bjørg: Ja kanskje på tide å slippe vindkasta, men man kan jaggu savne en storm av og til også.

Skriv en ny kommentar

hits