En dag til ettertanke.

Jeg er så heldig å være på Frøya denne helga, akkurat når det ble arrangert et foredrag om lyrikeren Tor Jonsson på biblioteket.  Jeg "traff" denne karen for fullt gjennom en CD av Andrej Nebb som heter "Kvite fuglar".  Her møtes til tider rå postpunck Jonnsons såre og til tider svært depressive tekster.  Siden jeg er gammel rocker og utstyrt med et blått og melankolsk sinn, traff dette meg som et spark i mellomgulvet, og jeg brukte en del energi og tid på å bli kjent med historia til og forfatterskapet til denne dikteren og skribenten.  Og han hadde slett ikke noe lett liv den karen.  Han kom fra fattige kår på en husmannsplass i Lom, og når han var åtte år måtte de forlate denne og flytte til en plass uten jord.  Han kalte huset for "Stusligstuggu", lenger ned kom du ikke på rangstigen.  Da han mista faren i ei arbeidsulykke som trettenåring var det bare mora igjen å forholde seg til..  Dette ga en stek morsbinding som skulle vise seg etter hvert å stå i veien for forholdet til andre damer.

For å gjøre historia kort gikk han på nederlag etter nederlag i livet, selv om han etter hvert ble en anerkjent lyriker.  Han klarte aldri å komme seg fri fra kompleksene som fattiggutt og fysisk taper i barne- og ungdomsåra, og tungsinnet tok tak for fullt.  Ut i fra det jeg har lest er jeg ganske sikker på at han var skikkelig bipolar, og at han selvmedisinerte seg med dugelige doser alkohol en allment kjent.  Det har nok ofte vist seg ikke å være en god medisin.  Han hadde aldri draget på damene og opplevde vist ikke fysisk kjærlighet noen gang i sitt korte liv.  Det siste store nederlaget kom da han feila med den eneste dama som viste sann interesse for ham .  Jula 1950 ble brukt til opprydding i manuskripter, før han i januar året etter låste seg inne på hybelen, skrev et par tekster og tømte et pilleglass.  Dagen etter ble han funnet da Tarjei Vesaas, en bekymra venn, brøyt seg inn og fant ham.  Liver sto ikke til å redde, så han forlot sin jammerdal etter et par dager på Rikshospitalet.

Et av dikta som lå igjen ved siden av senga, og muligens var det siste han skrev, har satt varige spor i meg.  På sitt strenge nynorsk setter han ord på de innerste og mest skremmende tankene et desillusjonert  sinn kan romme.  Jeg vil dele det med dere.  Ikke for å forherlige depresjonen.  Og for all del ikke ymte om at selvdrap er en lettvinn løsning.  Men det er en kjensgjerning at noen velger det, og kanskje kunne det vært færre hvis vi var bedre til å se hverandre.  Plukke opp signalene som sendes bevist og ubevist av medmennesker som sliter i livet.  Ha en oppløftende helg (noe jeg garantert ikke har bidratt til nå). 

 

Så stig da i meg, einsemd,

storm mitt jordlivs siste skanse

og øyd min tøringsdraum om lykke her.

Du avgrunnsvimre jord,

ver du ei anna verd,

gjev all din løyndom i denne gjennomlyste morgenstund,

i denne timen før dødens store dag,

når einsemdrøyster ropar meg atende

til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all min einsemd mot ei siste grense,

mitt liv var draum forutan visse,

og derfor eig eg ikkje jorda lenger - men livet skal eg aldri, aldri misse.

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits