En navlebeskuers bekjennelser

En navlebeskuers bekjennelser.

 

 

Jeg våkna i går med en klar tanke i hodet, og det skal man jo at på alvor.  Klare tanker kan det gå langt og lenge mellom, og sånn i otta er det jo en besynderlighet i seg selv.  Jeg tenkte at det var på tide å skrive litt om hvorfor jeg av og til tar meg tid til å dele tanker med dere.  Hvorfor jeg ble en blogger rett og slett.

Ordet har alltid vært viktig for meg.  Da jeg var liten gutt lekte vi ofte hjemme med ord.  Rim og regler, ordspill og verbalt tull og tøys satt løst innafor mitt barndomshjems vegger.  Da jeg begynte på skolen viste det seg at jeg sleit med lesing og rettskriving.  Bokstavene ville rett og slett ikke stå i ro på arket, så de bytta plass som det passa dem, og det kunne rett som det var ende i høytlesing akkompagnert av høylytt latter i klassen.  Med påfølgende sprutrødme og stotring.  Allikevel fasinerte dette språket meg.  Sakte men sikkert stava jeg meg strevsomt og møysommelig gjennom barnebøker og etter hvert utrolige eventyr om Hardygutter og Musketerer som opplevde det utroligske.  Usedvanelig tidlig fikk jeg også sans for dikt gjennom møtet med Skjæråsen, Jan Erik Vold, Gunnar Bull Gundersen og dikter Arild.  Jeg var ikke gamle tassen før jeg satt ord ned på ark selv og kalte det for dikt.

Jeg hadde ikke mye å fare med som barn og tidlig ungdom.  Jeg kunne ikke spille fotball og springe fort verken på beina eller på ski, jeg ble jo sliten må vite.  Jeg var ikke tøff nok til å henge med de tøffe og ikke flink nok til de flinke.  Og de syns jeg ærlig talt stort sett var rimelig kjedelig også.  Dermed ramla mellom stolene.  Jenter forsto jeg tidlig at jeg ikke hadde draget på.  Så var jeg ærlig talt ikke fruktfatet i det lotteriet heller.  Snarere den dorullkjernenissen som var trøstegevinst.  Rødt hår og fregner, melkehvit eller griserød hud, øra på stilker og et overbitt selv Freddie Mercury misunte meg hadde den gavemilde naturen gitt meg.  Så dermed var det løpet kjørt.  Men jeg fant noe jeg trivdes med, noe jeg mestra.

Jeg hadde min første rolle som prinsen i Prinsesse Snøhvit og Rosenrød i en skoleoppstilling i sjetteklasse.  Det var berusende.  Teater var tingen.  Jeg sto plutselig i lyset, og alle i salen så på meg da jeg framsa mine vektige replikker.  Siden ble det barneteater og etter hvert amatørteater i Lier.  Detta var gøy!

Da jeg var 25 flytta vi som kjent til Sauøya og senelivet var tilsynelatende over.  Men den gang ei.  Jeg skapte smått om senn min egen sene.  Gjennom historiefortelling i Froan kapell, diktlesing og historiske vandringer hadde jeg et lydhørt og takknemmelig publikum bokstavelig talt på døra.  Gjennom tilfeldigheter kom jeg også i kontakt med artist- og musikermiljøet i Trønderlag, og produserte i en periode tekster til flere komponister og artister gjennom spennende og utviklende samarbeid.  Farmen og ettervirkningene ble jo også på mange måter en sene, selv om jeg da ikke spilte noen annen rolle enn Tommy.  Så ble det stilt.  Veldig stilt

En av de få tinga jeg savna med Sauøya var senen, publikum og responsen, noe som resulterte i akutt skrivesperre og tap av tru på eget talent og egne evner.  Jeg hadde jo ingen å skrive for lenger.  Tankene på bok har selvfølgelig lenge vært nærliggende.  Jeg veit jo at jeg kan skrive.  Men jeg ser på det å være forfatter som et håndverk på lik linje med andre.  Det å tru at jeg kan skrive en roman bare fordi jeg kan skrive er for meg like absurd som å tru at du kan bygge et hus fordi du klarte å legge et terrassegulv eller tru du kan jobbe som kokk fordi du får til en faen av en fårikål.  Respekten for yrket er for meg for tiden for stor rett og slett.  Dermed måtte jeg se meg om etter noe annet.  En blogg muligens?

Nei ærlig talt.  Som så mange andre på min alder så jeg på detter fenomenet som noe tull tenåringsjenter drev med.  Eller pyntesyke husmødre.  Eller treningsnarkomane.  I hvert fall ikke halvgamle gubber med hodet bredfult av ikke noe annet en hverdagstanker eksistensielle grublerier.  Jeg lufta det med mine nærmeste og de sa hvorfor ikke.  Jeg lufta det på facebook og mange av dere sa smell tell, jeg vil lese.  Da var A sakt og resten av alfabetet sto der og gliste til meg.  Jeg tenkte videre som så at en blogg må da egentlig være som en hver annen form for uttrykk.  Jeg bruker ikke tid på musikk og litteratur, eller TV-program for den saks skyld, jeg ikke liker.  Jeg skipper det bare, men hater ikke at det er der lell.  Jeg leser ikke blogger om sminke og gardiner, om hvor flinke folk er til å oppdra barna eller bake, fordi det ikke interesserer meg.  Siden jeg ikke trener leser jeg ikke treningsblogger, og alle som veit hvordan jeg ble seende ut i voksen alder forstår godt hvorfor jeg ikke leser frisørblogger.  Men jeg hater dem slett ikke av den grunn, og at noen jyplinger tjener penger i søkk og kav på det de driver med er sikkert fint for dem.  Jeg har ikke ambisjoner om å spise av lasset, til det når jeg nok for få.  Men de jeg når ble mitt nye publikum og min nye sene ble dermed virtuell.  Selvfølgelig savner jeg fortsatt å se folk foran meg som ser og lytter, og jeg nekter ikke for at jeg savner applausen.  Men det meste av dette oppveies av responsen jeg får av dere som gidder å lese.

Selv følger jeg bare med på tre blogger og de har en del likhetstrekk.  Den ene kjenner jeg svært så godt, den andre kjenner jeg sånn passe uten at vi har et nært vennskap og den tredje har jeg aldri møtt men har godkontakt med her ute i denne virkeligheten.  Felles for alle er at de er damer, sånn cirka en generasjon yngre enn meg og lever et liv som er resultat av at naturen har utrusta dem utenfor standardmalen på forskjellig vis.  Også skriver de åpent, nakent og dønn ærlig om utfordringene dette har gitt, men også fordelene ved det å være annerledes enn de fleste.  Dett er uttrykksformer og tanker som appellerer til meg, og som jeg tilstreber å få til selv også.

Er jeg navlebeskuende da, fordi jeg skriver om meg selv?  Selvfølgelig er jeg det.  Det er vi vel alle i større eller mindre grad.  Vi bryr oss om det som er nærmest selv om vi tenker og grubler på store ting også.  Så er det jo ingen tvil om at hvis noen er ekspert på Tommy, hans tanker, følelser og liv, så er det meg.   Derfor ble det som det ble, kort og greit.

Nesten til slutt vil jeg takke dere hver i sær for at dere leser det jeg skriver.  Dere forstår ikke hvor fint det er for meg å vite at dere er der og at mange av dere virkelig setter pris på orda mine.  Gang på gang merkelig nok.  Dere har på forunderlig vis blitt en del av min virkelighet, og sporer meg til å tørke støv av tastaturet.  Det er i ferd med å få meg over skrivesperra, noe som gjør dagene mine lettere.  Jeg har også på nytt kontakt med en spennende artist som lurer på å bruke noen av mine tekster på sitt nye prosjekt.  Det sporer også kreativiteten.  Helt til slutt må jeg fortelle dere at jeg på tross av fantastisk mange positive tilbakemeldinger også har fått høre andre ting.  Noen har etter egne innlegg andre steder blitt advart mot å bli som meg, sånn skrivemessig.  For jeg bretter vist ut alt for mye av mine følelser sånn i all offentlighet.  Det må nå en hver mene hva man vil om, men hvis du fortsatt leser dette, som du åpenbart ikke setter pris på, vil jeg bare ønske deg god bedring.

     

     

8 kommentarer

Steinar Sivertsen

05.11.2016 kl.00:57

Hei Tommy. Flott at du kom igang med bloggen og skal prøve å følge med. Du har en fin og fengende stil og er dønn ærlig, liker det.Tror heller ikke du tar evt kritikk så tungt da du absolutt har vært ute en vinterdag før ;-) Stå på videre Tommy :-)

tommystanker

05.11.2016 kl.11:03

Steinar Sivertsen: Hei du. Takk for fine ord. Kritikk setter jeg faktisk pris på, hvis den er konstruktiv. Sånt oppgulp som jeg nevnte her preller av gitt. Som jeg skrev forstår jeg bare ikke hvorfor folk bruker tid på å konsumere ting de ikke liker.

Randiannette

05.11.2016 kl.11:46

Du er flink til å skrive og jeg syns det er Kjekt med folk som har bein i nesa. Fortsett å skrive :D God helg!

tommystanker

06.11.2016 kl.13:28

Randiannette: Tusen takk skal du ha. Følger med deg også, selv om temaene dine ikke er helt innafor det som opptar meg til vanlig. Gøy å følge med lell
.

Roy Skogmo

05.11.2016 kl.14:52

Hei Tommy, vi kjenner ikke hverandre. MEN det du skrev var VIRKELIG spennende å lese. Leste det fleire ganger og vet at bloggen din vil / skal jeg følge videre. Lykke til med bloggen hilsen Roy

tommystanker

06.11.2016 kl.13:30

Roy Skogmo: Tusen takk Roy! Uten dere som leser hadde det blitt stusslige greier, så dere er motoren i det hele. Og tilbakemeldinger som dette er drivstoffet.

Randi Annette

06.11.2016 kl.14:57

Det er forståelig at ikke mine foto, trening, hår og fashion inspirerer deg. Men, hyggelig at du følger med like vel :)

tommystanker

06.11.2016 kl.16:28

Randi Annette: Rart med det. Føler på en måte at jeg kjenner deg litt, øyværing som du er. At vi har forskjellige interesser og liv betyr ikke at jeg overser en god og energisk skribent. Det er bare at vi er av forskjellige generasjoner og kjønn muligens.

Skriv en ny kommentar

hits