Første gangen jeg turte

Første gangen jeg turte.

 

 

Selv om de som kjenner meg i dag muligens ser på meg som en utadvent og uredd mann i forhold til det å ta ordet i en forsamling, har jeg slett ikke vært sånn fra barndommen.  Det har kommet med trening.  Før var jeg stille og likte meg best i publikum uten å bli lagt merke til.  Men en gang ble det nok.  Det var første gangen jeg sto opp for meg selv og det jeg mente var urett, og det skulle jeg merke på kroppen i timene som kom.

 

Ungdomsskoletida mi ble tilbrakt på Svangshagan skole i Sylling.  Det betydde skolebuss fram og tilbake, sånn cirka ei og ei halv mil hver vei.  Og det gikk jo som regel ganske greit for seg, med de stilleste foran i bussen og rampegutta bak.  Og meg sånn nogen lunde midt i.  Da vi gikk i åttende klasse og første halvår gikk mot slutten med lange steg hadde vi som seg hør og bør juleavslutning, med brus, småkaker og julesanger.  Og halv dag.  I halv tolvtiden ramla vi ut av skolen for å ta bussen hjem og juleferie i dagevis.  Stemningen var som forventet stor og bussen full.

 

Så full var bussen at det ikke var sitteplass til alle, og siden jeg min vane tro ikke albua meg fram i køen fikk jeg ståplass helt framme ved sjåføren.  Denne dagen skulle en kar som vel egentlig var pensjonist frakte oss nedover Lierdalen, og han var så berykta for sitt temperament og notorisk dårlige humør at han gikk under navnet Smilet.  Siden stemningen blant elevene var euforisk og kusken hadde kort lunte lå alt til rette for å praktisere den klassiske spøken å dra i snora før stoppesteder hvor ingen skulle av.  Vi var knapt ute av Sylling før moroa begynte.  For hver stopp satt Smilet stivere og brattere i setet og stirra lenger og lenger i speilet før han lukka døra og kjørte videre.  Vi hadde ikke kommet langt sørover før det sprakk for sjåføren.  Han snudde resolutt den slitne, gamle bussen og returnerte til Sylling.  Dette ble møtt med undring blant mange av oss, men gutta bak, selv opphavet til synda, jubla og var strålende fornøyd med ståheien de hadde klart å skape.

 

Da vi kom i fint driv inn i Sylling og bare hadde noen hundre meter igjen til skolen tok saken plutselig en ny og pussig vending.  Kusken stoppa resolutt ekvipasjen foran kontoret til buss-seslskapet, åpna døra og snudde seg kvikt og stirra på meg.  ?Du blir med til sjefen? smalt det.  Jeg sto der forfjamsa og småredd og stamma fram at jeg ikke hadde gjort noe gærlig.  Og det hadde jeg sandelig ikke heller, stående rett bak motorkassa uten å rekke noen stoppsnor, og godt synlig for både liten og stor.  Men til pers måtte jeg, og ut bar det.  Da tok saken enda en ny vending.  Bak meg hørte jeg hissige rop og romstering.  ?Da blir vi med alle sammen!? ble det ropt, og ut velta et titalls hissige og oppglødde oppkomlinger.  Smile raste og fråda av sinne mens han dro meg inn gjennom ytterdøra og ville låse resten av bermen ute.  Men til ingen nytte.  På sekunder var forkontor og direktørens kontor stappa full av folk.  En meget forvirra busseier ba om en forklaring på hva dette var og den altererte sjåføren vrengte ut av seg ei historie om sabotasje og faenskap jeg hadde stått i spissen for.  Ei som bare han kjente igjen.  Rutebil-Karlsen rista sørgmodig på hodet og ba oss gå ut i snøen å vente.  Den hovedmistenkte fikk også permisjon.  Like etter kom en delegasjon på to ut og proklamerte at vi skulle inn i bussen igjen og kjøres tilbake til skolen.  Der venta rektor og et helt lærerkollegium på oss.

 

Vel tilbake på Svangshagan ble vi geleida inn i musikkrommet.  En rysta rektor og førstelærer ba om en forklaring på denne forsinkelsen av opplegget før julefreden senka seg.  De fikk to.  En fra Smilet og en fra et par truverdige og stødige jenter i niende.  Det kom fort for en dag at dette dreide seg om guttestreker og at jeg var trukket inn i saken uten å ha noe med den å gjøre.  Etter en kjapp forhandlingsrunde ble det inngått våpenhvile som innebar at alle skulle holde seg i skinnet.  Kravet om en ny og tam kusk ble også frafalt av mobben.  Da var alle tilsynelatende tilfreds så hjemturen kunne ta til på nytt.  Men alle var ikke tilfreds.  Ikke jeg nemlig!  For første gang i mitt liv tok jeg mot til meg og reiste meg opp.  For en gangs skyld med fast blikk retta mot de voksne og uten dirring i stemmen.  Jeg forlangte en unnskyldning.  Noe jeg absolutt ikke fikk.  Det var måte på hva en skoleunge kunne forlange av en eldre herre.  Men jeg gav meg ikke; enten denne unnskyldningen, en ny sjåfør eller så gikk jeg ikke på bussen.  Basta.  Lærere og alle øvrighetspersoner så vantro på meg og på hverandre.  Ja ja, de kunne ikke bære meg inn på bussen så jeg fikk gjøre som jeg ville.  Og det gjorde jeg, sto på mitt.  Selv om jeg ikke var voksen forlangte jeg rettferdighet. Så rusla alle ut til bussen, alle gikk rolig inn, bortsett fra meg.  Jeg gikk trassig og bratt i nakken forbi.

 

Jeg kjent blikkene fra måpende lærere i ryggen, veksla blikk med en innbitt og stolt faen bak rattet og mottok et hav av vikende hender i vinduene med et lite nikk.  Så var det bare å gå.  Langt og lenger enn langt.  Da jeg kom ned i Trondstad-dumpa ei god stund seinere hadde jeg gått av meg det verste raseriet.  Og det var et bra stykke hjem.  Godt og vel ei mil.  Over Oddevald og ned til Sjåstad var gråten i ferd med å ta meg, sliten og sulten som jeg var.  På vei opp mot kirka og Meren fikk jeg endelig haik så de siste fire kilometerne slapp jeg heldigvis å traske. 

 

Endelig vel hjemme i Askvegen skulle vel historia ha slutta, hadde det ikke vært for en forpliktelse jeg hadde tatt på meg.  Drammens Tidende og Buskeruds Blad skulle fordeles til abonnentene.  Det var vel rundt tretti stykker av dem hvis jeg ikke husker feil, fordelt på omtrent ei ny mil med skogsbilvei.  Så det var bare å slenge fra seg sekken, kaste i seg et par brødskiver, få sparken ut av snøfonda og legge i vei igjen.  Jeg sovna godt den kvelden.

 

Lærte jeg noe trur du?  Ja, jeg lærte at det var deilig og ikke la seg pirke på nesa.  Og jeg hadde garantert gjort det i dag også, bortimot fire tiår etter.  Men jeg må innrømme at det hadde vært deilig å slippe avisrunden.   Den var dryg.       

 

 

     

2 kommentarer

Bjørg

22.11.2016 kl.23:30

Tøft! Og herlig lesing :-)

tommystanker

23.11.2016 kl.08:31

Bjørg: Takk og takk. Heftig for en guttunge det der.

Skriv en ny kommentar

hits